fredag 21. august 2009

Enda mer drone og sånn

Satte nettopp på Queen Elephantine som jeg nylig maste om i forbindelse med Sons of Otis, nærmere bestemt skiva Surya, og det er veldig fete greier. Veldig seigt og fint, og små innslag av stoner-aktig lydbilde. Anbefales på det varmeste.

Ellers satte jeg på førsteskiva til Stone Roses, Turns into Stone, fordi jeg lenge har villet høre på dem trass i britpopstemplet, fordi låta Fool's Gold som mest Lock, Stock har gjort kjent var så innmari kul.

Det er bare Fool's Gold som er noe kul. Jævla britpop.

Cause it makes me forget

Hørte, for sikkert hundrede gangen, på Here Comes That Weird Chill av Mark Lanegan. Veldig atypisk Lanegan-skive, mye mer gritty og rocka, og har vel noe av det beste samarbeidet mellom Homme og Oliveri utenfor Kyuss. Spesielt Methamphetamine Blues og Message to Mine er avsindig gode låter. Typisk skive jeg plukker frem hver gang jeg bare vil høre noe kult og rocka, rett og slett et veldig godt håndverk selv om det liksom bare skal være b-sider eller noe.

Ellers var oppfølgerskiva Bubblegum en relativt kjedelig sak bortsett fra enkeltspor som var bra, Field Songs er ei veldig avslappa og fin skive, og resten har jeg ikke orka å høre på.

tirsdag 18. august 2009

Time Will Fuse Its Worth

Ja, gravde frem denne skiva av Kylesa idag. Jeg så dem første gang tidlig i karrieren deres, fire-fem år sida kanskje, på Blitz, og syntes det var en kul konsert, men lytta litt på førsteskiva (selvtitulert) uten å synes så mye om det, og har egentlig ignorert dem frem til nå. Og ja, jeg tror nok førsteskiva led under søppelproduksjon, for Tim Will Fuse Its Worth er ei jævlig gjennomført skive, som balanserer litt mellom hardcore og sludge. Nå er det ny skive ute, Static Tensions, og den har høsta nok lovord til at Kylesa begynner å bli litt kjent utenfor indiekretsene også, så det er vel på tide å bli litt nærmere kjent med dem.

Har forøvrig fortsatt plekter fra konserten, å spørre etter det saboterte en ålreit samtale jeg hadde gående med vokalisten om hennes musikalske forbilder og sånn (ja, ble mye jabbing om Kyuss og Acid King). Minn meg på å skru av den sære fascinasjonen for å ha noe fra konserter.

Jo, også har de lett de feteste t-skjortene på shirtkiller.com.

lørdag 15. august 2009

Stonerupdate

Jepp, gått litt i seig stoner i det siste, i anledning vekslende vær som i hovedsak heller mot kontinuerlig pissregn. Gravde frem ei gruppe jeg ikke har hørt på på en stund, nemlig Sons of Otis, som spiller seig stoner/sludge i samme gate som Sleep. Spotify kan skilte med Songs for Worship og ei splitskive med Queen Elephantine (et band jeg ikke har hørt på enda, men jeg går utifra at det er i samme gate), førstnevnte er sabla fet og tung. Også lytta en del på Sleeps Jerusalem, som er en ganske seig og fet sak, men det har kommet meg for øre at det er en kjipere versjon av Dopesmoker, noe noen gjerne kunne ha sagt før jeg kjøpte Jerusalem. Men som sagt, Jerusalem er veldig kul den også. Kom på at jeg måtte skaffe meg Sons of Otis og Sleep-skiver, noe som også minte meg på å gå til anskaffelse av Acid King, som også er grisefet stoner av type seig (mer på sida deres, forøvrig).

Også lytta på Boris sin Amplifier Worship, som begynner å vokse seg på meg som favorittskiva mi av dem, helt riktige mengder drone og sludge. De har nettopp kommet med to nye splitter med to band jeg aldri har hørt om, Torche og 9dw, men får lytte nærmere på dem før jeg bestemmer meg for om jeg vil ha dem (har, som nevnt i tidligere innlegg, blitt litt skeptisk til Boris etter Kurihara-samarbeidene og Smile).

Et av Acid Kings plateselskap, Small Stone, tipsa meg videre om Novadriver, som umiddelbart låter ganske kult. Litt mer i klassisk/psykedelisk rock-land, men fortsatt gjennomført og kult. Small Stone er også hjem til mye annen kul stoner, psykedelisk og annen bluesbasert og tung rock. Absolutt verdt en titt, men ikke helt der oppe med mine store favoritter Tee Pee.

lørdag 8. august 2009

Reggae chill n grill

Herregud. De har spilt reggae utafor i parken hele dagen. Jeg drømte i reggaebeats før jeg våkna, og ellers har det bare vært reggaerytmer og dancehalljalling og det som er i gudene vet hvor mange timer. Og jeg hater reggae. Reggae er kanskje den sjangeren jeg har mest imot, alle artister nekter å utvikle seg, idealet er tvert imot å regressere og være så likt Bob Marley som overhode mulig. Det er liksom grenser for hvor lenge man orker å høre på noe som er helt likt, hele tiden. Marley selv var i det minste litt innovativ.

Ikke greier jeg å overdøve det heller, for jeg orker ikke å ha min egen musikk på høyt nok.

Igår hadde jeg et festlig gjensyn med en film jeg ikke har sett siden den sånn ca. kom ut, nemlig Gridlock'd med bl.a. Tupac, Tim Roth og Thandie Newton. Stilig nok film, men de tre nevnte har et band i filmen, ved navn Eight Mile Road, og de to særdeles kule jazzlåtene de spilte iløpet av filmen stakk seg markant ut. Dog, spotify kan hverken hjelpe med spor eller soundtrack fra filmen. Får se om det er noe jeg kan grave opp elsewhere, og forhåpentligvis i noe som har så lite som mulig til felles med 2pac sånn ellers, for det er kanskje en av de mest oppskrytte talentene i hip hopens historie.

fredag 7. august 2009

Konserter!

Jada:

Onsdag 9. september
Hurra Torpedo
Verden beste hvitevareorkester er endelig tilbake i Oslo. Farbror Blå, Farbror Blå og Farbror Blå kommer med kistefryseren full av nye og friske innfallsvinkler til det å gjenvinne tidligere kjøkkenrekvisita og musikk.
Bill. kr 200,- + bill.avg. 18 år leg.

Og ikke minst, Electric jævla Wizard spiller på Betong 1. september. Hvis du ikke er der og ser dem må du være født dum. FØDT DUM. Noen karer som heter Blood Ceremony varmer opp, gudene vet hvem det er, men om Trollmennene lurer dem med fra Kanadien, så må det jo være noe å høre på.

Kjapp oppdatering på nye lyttingser:

Ble tipsa om Moog Acid av Vibert og Perrey, som umiddelbart er svært speisa og gromme saker. Vanskelig å beskrive noe særlig utenom at det er, ja, omtrent det tittelen på skiva tilsier. I tillegg har jeg hørt på Maher Shalal Hash Baz, et kjærlig gjenhør som alltid gjør meg blid. Skiva jeg lytter til er Blues du Jour, som også er den eneste jeg har. Herlig naivistisk og klunkete "blues" med mye japansk sjarm og engrish.

tirsdag 28. juli 2009

Internett o'hoi!

Endelig var nettet på plass i den nye leiligheten. Vært mye hektisk i det siste, men jeg har fått snurra førsteskiva til The Brought Low (som selvsagt bare er tilgjengelig på vinyl) et par ganger. De er litt bluesrockete greier med litt stonerlyd av og til på førsteskiva, men på andreskiva (Right on Time) ble det enda mer blues, dog litt uryddig lydbilde, og det mangla litt på låtkonstruksjonen også. Men ifølge dem selv så er tredjeskiva på vei, så får håpe de er litt sikrere og produserer et skikkelig resultat.

Også hengt meg litt opp i klassisk musikk i det siste, har snurra noen vinyler med Karajan som tolker Tsjajkovskij, og det er deilige greier (det er klin umulig å linke til dette på Spotify siden navnet opptrer på hundre forskjellige måter, men søk på den engelske skrivemåten 'Tchaikovsky'). I tillegg har jeg hørt masse på min desiderte favorittkomponist, Stravinskij, spesielt Vårofferet (Rite of Spring/Sacre du Printemps - her i en helt ok versjon ved Columbia Symphony Orchestra. Her, derimot, er det en veldig god versjon av Ildfuglen ved London Symphony Orchestra). Vinylen min er ved Orchestre Symphonique de Montreal, og det låter særs bra. Jeg driver og lærer meg kontinuerlig hvilke komponister jeg liker, hvilke områder av klassisk jeg ikke liker (jeg kan for eksempel ikke fordra kammermusikk fra barokken), og har så smått begynt å lære meg litt om hvilke orkester som er noe å samle på. Det er et helvete å holde oversikt, men det er jo greit å prøve å oppdrive en best mulig innspilling av verkene man liker. Enn så lenge hiver jeg meg over vinyler med tilsynelatende gode orkester og komponister jeg liker, og tar det derfra. Så får man se om jeg greier å spare opp til en anstendig vinylsamling med Wagners Götterdämmerung.

Til slutt så børsta jeg litt støv av War of the Worlds-vinylen min. Fortsatt herlige greier, selv om den litt særegne sent-søttitalls-synthhælvete-hørespill-stilen ikke helt slår an her hjemme. Vanskelig å forklare greia om du ikke har hørt det, bare lytt og se om du hater det eller ei. The chances of anything coming from Mars is a million to one - but still they come!