Tilfeldige observasjoner om musikk

Enda mer drone og sånn

2009-08-21T11:35:00.003+02:00

Satte nettopp på Queen Elephantine som jeg nylig maste om i forbindelse med Sons of Otis, nærmere bestemt skiva Surya, og det er veldig fete greier. Veldig seigt og fint, og små innslag av stoner-aktig lydbilde. Anbefales på det varmeste.

Ellers satte jeg på førsteskiva til Stone Roses, Turns into Stone, fordi jeg lenge har villet høre på dem trass i britpopstemplet, fordi låta Fool's Gold som mest Lock, Stock har gjort kjent var så innmari kul.

Det er bare Fool's Gold som er noe kul. Jævla britpop.

Cause it makes me forget

2009-08-21T11:27:00.003+02:00

Hørte, for sikkert hundrede gangen, på Here Comes That Weird Chill av Mark Lanegan. Veldig atypisk Lanegan-skive, mye mer gritty og rocka, og har vel noe av det beste samarbeidet mellom Homme og Oliveri utenfor Kyuss. Spesielt Methamphetamine Blues og Message to Mine er avsindig gode låter. Typisk skive jeg plukker frem hver gang jeg bare vil høre noe kult og rocka, rett og slett et veldig godt håndverk selv om det liksom bare skal være b-sider eller noe.

Ellers var oppfølgerskiva Bubblegum en relativt kjedelig sak bortsett fra enkeltspor som var bra, Field Songs er ei veldig avslappa og fin skive, og resten har jeg ikke orka å høre på.

Time Will Fuse Its Worth

2009-08-18T01:19:00.006+02:00

Ja, gravde frem denne skiva av Kylesa idag. Jeg så dem første gang tidlig i karrieren deres, fire-fem år sida kanskje, på Blitz, og syntes det var en kul konsert, men lytta litt på førsteskiva (selvtitulert) uten å synes så mye om det, og har egentlig ignorert dem frem til nå. Og ja, jeg tror nok førsteskiva led under søppelproduksjon, for Tim Will Fuse Its Worth er ei jævlig gjennomført skive, som balanserer litt mellom hardcore og sludge. Nå er det ny skive ute, Static Tensions, og den har høsta nok lovord til at Kylesa begynner å bli litt kjent utenfor indiekretsene også, så det er vel på tide å bli litt nærmere kjent med dem.

Har forøvrig fortsatt plekter fra konserten, å spørre etter det saboterte en ålreit samtale jeg hadde gående med vokalisten om hennes musikalske forbilder og sånn (ja, ble mye jabbing om Kyuss og Acid King). Minn meg på å skru av den sære fascinasjonen for å ha noe fra konserter.

Jo, også har de lett de feteste t-skjortene på shirtkiller.com.

Stonerupdate

2009-08-15T20:57:00.009+02:00

Jepp, gått litt i seig stoner i det siste, i anledning vekslende vær som i hovedsak heller mot kontinuerlig pissregn. Gravde frem ei gruppe jeg ikke har hørt på på en stund, nemlig Sons of Otis, som spiller seig stoner/sludge i samme gate som Sleep. Spotify kan skilte med Songs for Worship og ei splitskive med Queen Elephantine (et band jeg ikke har hørt på enda, men jeg går utifra at det er i samme gate), førstnevnte er sabla fet og tung. Også lytta en del på Sleeps Jerusalem, som er en ganske seig og fet sak, men det har kommet meg for øre at det er en kjipere versjon av Dopesmoker, noe noen gjerne kunne ha sagt før jeg kjøpte Jerusalem. Men som sagt, Jerusalem er veldig kul den også. Kom på at jeg måtte skaffe meg Sons of Otis og Sleep-skiver, noe som også minte meg på å gå til anskaffelse av Acid King, som også er grisefet stoner av type seig (mer på sida deres, forøvrig).

Også lytta på Boris sin Amplifier Worship, som begynner å vokse seg på meg som favorittskiva mi av dem, helt riktige mengder drone og sludge. De har nettopp kommet med to nye splitter med to band jeg aldri har hørt om, Torche og 9dw, men får lytte nærmere på dem før jeg bestemmer meg for om jeg vil ha dem (har, som nevnt i tidligere innlegg, blitt litt skeptisk til Boris etter Kurihara-samarbeidene og Smile).

Et av Acid Kings plateselskap, Small Stone, tipsa meg videre om Novadriver, som umiddelbart låter ganske kult. Litt mer i klassisk/psykedelisk rock-land, men fortsatt gjennomført og kult. Small Stone er også hjem til mye annen kul stoner, psykedelisk og annen bluesbasert og tung rock. Absolutt verdt en titt, men ikke helt der oppe med mine store favoritter Tee Pee.

Reggae chill n grill

2009-08-08T18:50:00.002+02:00

Herregud. De har spilt reggae utafor i parken hele dagen. Jeg drømte i reggaebeats før jeg våkna, og ellers har det bare vært reggaerytmer og dancehalljalling og det som er i gudene vet hvor mange timer. Og jeg hater reggae. Reggae er kanskje den sjangeren jeg har mest imot, alle artister nekter å utvikle seg, idealet er tvert imot å regressere og være så likt Bob Marley som overhode mulig. Det er liksom grenser for hvor lenge man orker å høre på noe som er helt likt, hele tiden. Marley selv var i det minste litt innovativ.

Ikke greier jeg å overdøve det heller, for jeg orker ikke å ha min egen musikk på høyt nok.

Igår hadde jeg et festlig gjensyn med en film jeg ikke har sett siden den sånn ca. kom ut, nemlig Gridlock'd med bl.a. Tupac, Tim Roth og Thandie Newton. Stilig nok film, men de tre nevnte har et band i filmen, ved navn Eight Mile Road, og de to særdeles kule jazzlåtene de spilte iløpet av filmen stakk seg markant ut. Dog, spotify kan hverken hjelpe med spor eller soundtrack fra filmen. Får se om det er noe jeg kan grave opp elsewhere, og forhåpentligvis i noe som har så lite som mulig til felles med 2pac sånn ellers, for det er kanskje en av de mest oppskrytte talentene i hip hopens historie.

Konserter!

2009-08-07T22:34:00.003+02:00

Jada:

Onsdag 9. september
Hurra Torpedo
Verden beste hvitevareorkester er endelig tilbake i Oslo. Farbror Blå, Farbror Blå og Farbror Blå kommer med kistefryseren full av nye og friske innfallsvinkler til det å gjenvinne tidligere kjøkkenrekvisita og musikk.
Bill. kr 200,- + bill.avg. 18 år leg.

Og ikke minst, Electric jævla Wizard spiller på Betong 1. september. Hvis du ikke er der og ser dem må du være født dum. FØDT DUM. Noen karer som heter Blood Ceremony varmer opp, gudene vet hvem det er, men om Trollmennene lurer dem med fra Kanadien, så må det jo være noe å høre på.

Kjapp oppdatering på nye lyttingser:

Ble tipsa om Moog Acid av Vibert og Perrey, som umiddelbart er svært speisa og gromme saker. Vanskelig å beskrive noe særlig utenom at det er, ja, omtrent det tittelen på skiva tilsier. I tillegg har jeg hørt på Maher Shalal Hash Baz, et kjærlig gjenhør som alltid gjør meg blid. Skiva jeg lytter til er Blues du Jour, som også er den eneste jeg har. Herlig naivistisk og klunkete "blues" med mye japansk sjarm og engrish.

Internett o'hoi!

2009-07-28T14:58:00.006+02:00

Endelig var nettet på plass i den nye leiligheten. Vært mye hektisk i det siste, men jeg har fått snurra førsteskiva til The Brought Low (som selvsagt bare er tilgjengelig på vinyl) et par ganger. De er litt bluesrockete greier med litt stonerlyd av og til på førsteskiva, men på andreskiva (Right on Time) ble det enda mer blues, dog litt uryddig lydbilde, og det mangla litt på låtkonstruksjonen også. Men ifølge dem selv så er tredjeskiva på vei, så får håpe de er litt sikrere og produserer et skikkelig resultat.

Også hengt meg litt opp i klassisk musikk i det siste, har snurra noen vinyler med Karajan som tolker Tsjajkovskij, og det er deilige greier (det er klin umulig å linke til dette på Spotify siden navnet opptrer på hundre forskjellige måter, men søk på den engelske skrivemåten 'Tchaikovsky'). I tillegg har jeg hørt masse på min desiderte favorittkomponist, Stravinskij, spesielt Vårofferet (Rite of Spring/Sacre du Printemps - her i en helt ok versjon ved Columbia Symphony Orchestra. Her, derimot, er det en veldig god versjon av Ildfuglen ved London Symphony Orchestra). Vinylen min er ved Orchestre Symphonique de Montreal, og det låter særs bra. Jeg driver og lærer meg kontinuerlig hvilke komponister jeg liker, hvilke områder av klassisk jeg ikke liker (jeg kan for eksempel ikke fordra kammermusikk fra barokken), og har så smått begynt å lære meg litt om hvilke orkester som er noe å samle på. Det er et helvete å holde oversikt, men det er jo greit å prøve å oppdrive en best mulig innspilling av verkene man liker. Enn så lenge hiver jeg meg over vinyler med tilsynelatende gode orkester og komponister jeg liker, og tar det derfra. Så får man se om jeg greier å spare opp til en anstendig vinylsamling med Wagners Götterdämmerung.

Til slutt så børsta jeg litt støv av War of the Worlds-vinylen min. Fortsatt herlige greier, selv om den litt særegne sent-søttitalls-synthhælvete-hørespill-stilen ikke helt slår an her hjemme. Vanskelig å forklare greia om du ikke har hørt det, bare lytt og se om du hater det eller ei. The chances of anything coming from Mars is a million to one - but still they come!

Vinylherlighet

2009-07-20T23:14:00.006+02:00

Rydder meg på plass i den nye kåken, kobla opp anlegget, og tenkte jeg skulle sjekke om vinylspilleren fortsatt var like gåen. På mirakuløst vis har stifta blitt helt ok (ikke fullt så bra lyd som jeg helst vil ha, altså, men helt akseptabel). Så da snurra jeg gjennom splitten til Wata (fra Boris - kunne omtrent vært Boris, ettersom de andre to er med. Men det er vel en litt mer passiv affære for dem) og Ai Aso, også kjent som She's so Heavy. Ai Asos låt, Island, er forøvrig en King Crimson-cover. I tillegg til de særdeles stilige og lavmælte poplåtene, så er 45-en utstyrt med en 60-siders bok, stort sett med moteshots av de yndige jentene, i kjent Fangsanalsatan-stil. Temmelig snasen utgivelse, eksisterer kun i 1500 utgaver om man skal tro wiki.

Spilte også gjennom en 45-er fra Wolves in the Throne Room, som ble utgitt sammen med den nyeste skiva. Kul sak, 2 litt mer lavmælte låter (á la forrige skiva, Two Hunters) på ene sida, og en beinhard sak på den andre. Absolutt valuta for penga. Deretter snurra jeg gjennom min splitter nye Flaming Lips-vinyl, In a Priest Driven Ambulance (ja, det er favorittskiva mi av dem), og det låt grisedeilig. For de uinvidde er det støyrock med uhyre mye popteft, og en god dose blues kasta inn for good measure. Og deilige out there surrealistiske tekster om gud, kjærlighet, og å være født den dagen de skjøt ut hjernen på John Lennon.

Så ble det jammen meg personlig favoritt av Nick Cave, Let Love In, som jeg ikke har hørt på en stund siden moren til slira skusla bort CD-en. Deilig gjenhør, og låter som Loverman og Lay Me Low slutter aldri å ta meg på senga med sin herlige desperasjon og råhet. Hvis du ikke har hørt på denne før, gjør deg selv en tjeneste. Trykk på den fordømte linken.

Hørte også på (ja, det var en lang arbeidsøkt) La Casa Fantom sin (tror jeg) siste vinyl - Fredløs. Enormt fett, de fortsetter å være like velproduserte, men bevarer samtidig brutaliteten fra liveshow og tidligere skiver. Jævlig spennende lyd, minner av og til litt om Angora Static. De er altså en two-piece på bass og trommer, bassisten spiller power-chords med fuzz på bassen mens han hardcoreskriker som en villmann, og resultatet blir jævla fet hardcore/punk med mye sans for låtkonstruksjon og innestengt angst. Låter kan lyttes fra hjemmesida deres. Få dem med deg live om de skulle spille i nærheten av deg også, skamfete saker!

Helt til slutt snurra jeg Blockheads Downtown Science, som jeg nevnte for noen innlegg siden. Veldig fet klipp-og-lim-produksjon med masse kul jazzogdetmersampling fra produsenten bak Aesop Rocks to første skikkelige langspillere (Float og Labor Days). Deilig å bare slappe helt av til.

Og det var dagens vinylsnurring.

Og enda mer

2009-07-20T11:55:00.002+02:00

South of Heaven (Studentersamfunnet etc.) disker opp med Panzerfaust, The Exalted Piledriver og Deathhammer, og lover mye thrash og svartmetall for penga. Har ikke fått lytta enda, men kommer med rapport! I tillegg lytter jeg til The Drones, som spiller på Garage 30. september, låter umiddelbart ganske fett i sånn skranglete Nick Cave-land.

Redigert: Ang. South of Heaven var det visst egentlig bare Deathhammer som hadde noe solid å rutte med, og bare såvidt Panzerfaust. Så kan det gå.

Gigjakter igjen

2009-07-20T10:58:00.004+02:00

Jess, driver og graver litt. Fant ut at det var litt gratis spilling under Dyvekes bro iløpet av Øya, og onsdagen (12/8) spiller Bare Egil og Black Debbath, to temmelig flotte band fra duplexkollektivet. Norsk tullemusikk på sitt aller beste (selv om ingen kan ta tronen fra Gartnerlosjen). I tillegg spiller Blodbank, som de fleste som noensinne har vært på Blitz sikkert har hørt om. Helt streite punkegreier, så det blir nok mye poging og moro. Lørdagen (15/8) under den samme brua spiller The Phantoms, som er ganske kul ska selv om det ikke er sjangeren jeg er mest begeistra for her i verden; og i tillegg spiller Senit som etter sigende er et kult rockband fra Spoon Train Audio.

Så jakta man på Garage, og fant The Ghost of a Thousand som spiller 15. august (altså samme lørdagen som Phantoms og Senit), temmelig beinhard hardcore/punk. Satt som faen det jeg lytta til, så showet må jo bli skambra. Dagen etterpå er det drone på programmet på Garage, med Mourning Leaves. Låter umiddelbart interessant, og når det atpåtil er gratis på lillescenen må man vel kunne slå til.

The Freeks, som består av folk fra Nebula, Earthless, Kyuss og jegvetikkehva spiller 10. oktober på Garage, men er litt skeptisk - vanligvis pleier man ikke å fronte banda man kommer fra så grundig, og det lille rasket som ligger ute på myspacen virker ganske out there. Men, det kan jo også bli ganske kult.

En siste spennende nyhet:

2009-07-18T19:39:00.001+02:00

Jeg gravde opp last.fm-profilen min fra glemselen etter jeg så at den kunne hookes opp til spotify. Instawin. Resetta hele greia, og nå kommer den forhåpentligvis til å gjenspeile musikksmaken min sånn noenlunde.

South

2009-07-18T19:23:00.002+02:00

Mja, jamfør innlegget før forrige, så lytta jeg gjennom South-skiva From Here On In nå, og det er veldig bra britisk pop/post-rock-greier, og ikke minst veldig behagelig. Lytt, lytt, lytt!

Megaupdate! del 2

2009-07-18T18:24:00.005+02:00

Istedenfor én vegg av tekst, kommer to. Jeg har også i det siste gravd frem Bloody Hollies igjen, spesifikt skiva If Footmen Tire You..., som er herlig garage rock slik det skal gjøres - skringende vokal, nesten punkete gitarer, og kjapp rytme som låner litt fra rockabilly (saksa fra myspacen deres, forøvrig: "it would be much more appropriate to put The Bloody Hollies into the category of Bluesy Punk, if such a genre even exists. If not before, then it does now and this band is situated in the eye of this enjoyable hurricane. If one word had to be used to define their sound it would be 'debauchery.'"). Lett et album som passer til enhver tid. Så de live for en stund tilbake (må vel ha vært i '07 eller noe, like før sisteskiva kom ut, som jeg enda ikke har fått hørt på), og det var temmelig forrykende greier, de spilte øra av alle på Elm, og da folk skulle ha ekstranummer på ekstranummer (noe jeg digger med små giglokaler i Oslo - folk er jævla gira på å høre mer hele tiden) avslutta de med en sånn supergærn kvarterlang låt som gjorde skam på alle sånne typiske "lang rockelåt som bygger seg opp til hælvete og tilbake igjen" noensinne laget. Kjipern at det er umulig å jage opp noe informasjon om hva de driver med nå.

Også gått litt i Dälek - Gutter Tactics igjen, en herlig stemningsfull skive jeg bare ikke blir lei. Har til gode å høre noe i samme gate som dette, det nærmeste blir vel Alec Empire og El-Ps samarbeid Shards of Pol-Pottery. Du får det for fem pund på hjemmesida til Digital Hardcore Recordings, og kan lese mer om det på wikien.

Annen hip hop jeg har hørt på, men i en helt annen ende av ballparken, er Ghostface Killah, Ironman-skiva, som er fet klassisk hip hop fra Wu-Tang-kollektivet. Jeg rangerer vel Ghostface som det tredje beste medlemmet i Wu-Tang Clan, etter RZA og Method Man; ikke dermed sagt at Ghostface er noe særlig dårligere, han greide f.eks. det aldri Meth fikk rota seg til - å snekre én sabla bra skive alene, dvs. den ovennevnte Ironman. Näru, han har flowen i orden, men jeg tør ikke helt lytte til resten av skivene, ettersom jeg synes Wu-Tang bare gradvis tapte seg utover nittitallet. Hederlig unntak er selvsagt Blackout!, selv om det ikke helt telles.

Helt til slutt bestemte jeg meg for å høre enda nærmere på James Brown, ettersom jeg bare har hørt på Motherlode (som er grisefet funk) og de popete hitsa. Jeg syntes det holdt med førstnevnte en stund, men så gravde jeg opp bl.a. Sex Machine Today, Hell og Black Caesar på Spotify og det er superfunky greier fra ende til annen. På tide å anskaffe seg flere skiver derigården, mao.

Megaupdate!

2009-07-18T17:47:00.003+02:00

Egentlig ikke, men det har vel vært ei uke siden sist takket være flyttehelvetet, så jeg skal fylle opp med en hel del. Vært mye ståk mens jeg flytta ut, bl.a. Darkthrones Panzerfaust - første skiva i kronologien deres jeg liker, de fire første kan du få billig av meg, fuck Fenriz' utsagn om at man ikke behøver å spille bra trommer for å spelle black metal (en metallape maste om at det var jo ikke grimt og true før man hamra på skinna som, nettopp, en ape), men sånn rent bortsett fra de horrible trommene er jo den "legendariske trioen" (A Blaze in the Northern Sky, Transilvanian Hunger og Under a Funeral Moon) ganske fet. Mulig jeg skal gi de en sjanse til ved anledning, men sist jeg prøvde meg for et år sida låt det fortsatt som kuk. Incidently så var det en metallkis som maste om at jeg måtte høre på tidlig Iced Earth om jeg digga Panzerfaust. Skeptisk, siden jeg merker at mye av inspirasjonen til svartmetallen er kjip åttitallsmetall i min bok, men jeg tør ikke erte på meg flere NSBM-ere som ikke har hørt om smak og behag.

I tillegg har jeg hørt litt på Yoshida Tatsuya og Keiji Hainos UHRFASUDHASDD, en ganske støyete og kul skive som flyter litt i frijazzland, I guess. Førstnevnte vet jeg ikke så mye om men Keiji Haino har ihvertfall mange flotte egne og samarbeidsprosjekter som er litt typisk for den japanske støyrock/støy/frijazz-scenen. Sjekk det ut om du tåler litt ståk og pussig klimpring, jevnt over herlige konstruksjoner.

Her om dagen kom jeg også helt plutselig på ei låt som var all the rage i London sist jeg var der (februar i fjor, muligens) - nemlig Mark Ronson sin cover av Radioheads Just (fra The Bends), som er en herlig liten sak med litt klunkete funkgitar, blåsere, kule trommer og rett og slett bare en søttitallsversjon av Radioheads låt, egentlig. Den mangler den kule soloen, men den hadde ikke passa inn i denne versjonen uansett. Veldig laidback og kul, og den svinger skikkelig. Ikke rart den fikk sjukt mye radiotid. Vokalen er forøvrig ved vokalisten fra Phantom Planet (ikke hørt så fryktelig mye på, men det er litt sånn powerpopindiegreier. Ikke helt min bag, men det faktum at de har ei låt med på The O.C. minte meg på en annen låt derfra: South - Paint the Silence. Herlig liten sak som minner en hel del om Elbows første skive, Asleep in the Back - dessverre ikke tilgjengelig på spotify, men et must for enhver regnværsdag eller andre dager med behov for litt deilig og avslappende musikk - både denne låta og Elbow låter vel egentlig veldig typisk for Manchesterscenen fra sent nittitall, en litt skjønn forening av post-rock og britpop og ambience og whathaveyou. Men, superdigresjon over). Men, låta er fra en litt glemt Radiohead-tributeskive: Exit Music: Songs with Radio Heads, som egentlig er ganske kul. Elektronika og dub og andre greier, og milevis unna indieræl som man kunne forventet seg av en sånn tributeskive. Hvilket er hvorfor jeg liker den selv om jeg vanligvis hater tributeskiver.

Elektronika til flyttinga

2009-07-07T20:38:00.005+02:00

Drev og pakka nedi pappesker i går, og tenkte jeg samtidig skulle se å høre på Ladytron, som jeg har ment å gjøre lenge. Hørte i all hovedsak på den nyeste, Velocifero, siden jeg hørte og likte singelen derfra (Ghosts-singelen med remixer er ganske kul også). Og ja, fete og suggerende greier, minna vagt om Miss Kittin & The Hacker, og beviser at jeg er på riktig vei for å finne mer kul elektronika. Og ikke minst var det litt som å miste tida mens jeg pakka for harde livet (nå er forøvrig alle CD-ene og vinylene i esker, blir bare kjipe laptophøytalere eller digge hodetelefoner på meg nå).

Ellers har jeg drevet og hørt litt på Daedelus sin Exquisite Corpse idag, som er ei temmelig kul skive full av klipp-og-lim-sampling og andre fete beats, med noen kule gjesteopptredener (inkludert den ene MF Doom-låta jeg liker. Nei, jeg er ikke noe særlig fan av ham). Anbefales for alle som liker litt eksperimentell sampling og beats á la RJD2 (Deadringer-skiva hans er spesielt fet), Blockhead (produsert en del for Aesop Rock, og skiva Downtown Science er også temmelig kul) og Odd Nosdam (snekra sammen en god del av beatsene til cLOUDDEAD pluss produksjon, og har en del egne utgivelser - sjekk spesielt ut Burner og Live Level Wires).

Til slutt har jeg hørt en del på Björks Vespertine, og klarer fortsatt ikke helt å se verdien av Björk som noe annet en ålreit bakgrunnsmusikk, det er definitivt ikke noe jeg greier å bare sette meg ned å høre på. Muligens med hederlig unntak av Homogenic.

Konsert: Wolves in the Throne Room + Altaar

2009-07-07T19:53:00.004+02:00

Konsert på fredagen med ovennevnte band på Garage. Siden det pissregna tidligere på dagen og fortsatt var litt utrygt men samtidig kom til å bli fitte varmt nedi kjelleren var jeg standsmessig antrukket i boots og ganske opprulla bukser. Sistnevnte hjalp ikke en dritt, det var så varmt og fullt der nede at jeg svetta som en gris, ei heller hjalp det å stå forrerst på Wolves med en haug av metallkids pesende oppå meg. Men, first things first.

Altaar si myspace lovte egentlig noe i doom-land, men det de åpna med var en altfor høy innspilling av domkirkeklokker, og så støy som skulle overdøve det igjen. Jeg pleier ikke å vike tilbake for å få øra mine blåst ut, men jeg har et ambivalent forhold til støy, og det ble litt for mye frijazzflinkiseri for meg. Etter en pils utafor stakk jeg ned igjen, og da hadde de endelig gått over til noe doom-greier som var temmelig fett, men ble litt ujevnt inntrykk. Blir sikkert gøy å se om de utvikler seg litt fremfor å hvile tungt på laptop, parogsøtti pedaler og kred.

Så var det Wolves in the Throne Room, eller som én publikummer sa det: "Plei som blækk metl!" (svartmetallere er mine favorittpublikummere, helt ape hele gjengen, og gjerne stappet til randen med kids som er truer than thou. Eller fullvoksne av samme slag. Triste greier). De gjorde nå som de ble bedt, og spilte drittight. Vokalen drukna ut litt, og spesielt den, øh, ene gitaristen (Will Lindsay går jeg utifra) hørte man ganske lite fra bortsett fra da han virkelig skreik ut lungene. I tillegg var det noen møkkaunger som sto og to bilder i et forbanna kjør, trass i Nathan Weavers gjentatte oppfordringer til å slutte å blitze ham i trynet. "De er idola våre!" jeg gir da en god faen, legg bort det forbanna kameraet, hva faen skal man med bilder av en konsert tatt fra midt i publikum uansett?

Sånn ellers var Nathan imponerende hard på gitaren og holdt steinkontroll på lyden, og Will Lindsay bidro også veldig godt til å fylle ut gitarsounden. Bass og trommer var litt rutineprega og litt grøtete, men fortsatt temmelig bra. Ellers låt de mye som jeg har beskrevet i tidligere blogginlegg, og det var en fet konsert uten så mye som trakk ned. Også god lengde på gigen, de ga det de hadde, og man følte seg fornøyd med låtutvalget da de til slutt seig sammen i varmen og gikk av. Bonus at jeg slapp med kun en lett bangover dagen etterpå!

Amplifier Worship

2009-06-30T16:47:00.005+02:00

Gått masse i Boris (blir bare myspacen, er temmelig tricky å finne noe særlig musikk online av dem - det ligger noe på southern lord også.) idag, så da er det duket for en sånn vanlig masegreie om alle skivene til bandet. Idag har jeg lytta på Amplifier Worship og Pink. Førstnevnte er vel den andre "offisielle" utgivelsen deres, og følger opp den superdronete ettsporsskiva Absolutego med litt mer struktur - 5 lange låter med mye underlig konstruksjon som veksler mellom drone og blytunge bassgrooves som nesten kunne vært del av en elektronikakonsert (spesielt andre halvdel av Ganbou-Ki, herlig pulserende bassgange med litt feedbackgitar over) og skamfete riff ved den alltid nydelige Wata. Pink er en av de nyere Boris-skivene, og er litt mer tilgjengelig enn resten av materialet deres: Mye mer pop blanda inn mellom riffa, mer sammensveiset lydbilde, og nesten litt catchy. Dermed var den også litt tricky for meg å komme inn i, jeg var vant til å bli angrepet av rene flodbølger av lyd á la Akuma no uta og Dronevil. Pink er ikke akkurat favorittskiva mi av Boris, men fortsatt en veldig bra og straightforward skive, selv om den mangler den følelsen av at man hele tida henger seg opp i nye partier og riff ved den.

Boris er altså et band som har variert uttrykket sitt en hel del. Fra oppstarten og med Absolutego var de et relativt typisk japansk støyband, og Amplifier Worship var vel den som skilte dem ut med et noe mer unikt sound. Flood var den neste skiva, ei skive jeg enda ikke har fått skaffa meg (den var ute av trykk en stund - de to første ble gjenutgitt på Southern Lord), men den skal visst blande inn en del mer stillferdige sekvenser a la Mabuta no ura. Neste skiva ut var Heavy Rocks, ei ganske stonerinspirert skive med gode doser psykedelisk rock og litt sludgete sleivspark her og der. Fet skive, men litt ulik resten av produksjonen deres. Deretter kom skiva som frelste meg, Akuma no uta, som begynner med et nesten ti minutter langt spor stappet til randen med seig seig seig bassgang og gradvis eskalerende gitarfeedback. Musikk av typen som truer med å røske ut sjela di om dus krur opp nok. Resten er for det meste veldige garage rock/punk-inspirert, minus sporene Naki kyoku som er en helvetes lang solo som låner litt fra søttitallet, og som lett er en av de feteste soloene jeg har hørt; samt sluttsporet/tittellåta som går litt mer i sludge/stoner-land. Egentlig en ganske all-round skive som viser frem de fleste av influensene til Boris, og fortsatt favoritten min (men det har vel kanskje mest med det faktum at det var den første jeg hørte på).

Deretter kom Droneevil og Feedbacker, som slik navnene insinuerer er ganske dronete av seg, men noe mer sofistikert enn Absolutego. Masse feedbackpartier og ren ambience som tidvis blir avbrutt av styggseige riff som truer med å smelte trynet ditt (spesielt Evil Wave Form har et sabla hardt riff på slutten). Mabuta no ura fulgte litt i samme stilen, men den holdt seg mer jevn i den stillferdige feedback- og ambiencedrevne stilen uten noen særlig avbrudd med vanlige riff - i det hele tatt en veldig avslappende skive. Salomon-skivene har jeg dessverre ikke fått satt meg inn i, og Pink har jeg nevnt høyere oppe. Vein er kronprins umulig å få tak i, og så kom Smile. Smile er ei kjip skive, og jeg hater Michio Kurihara. Hater ham. Hvorfor fanden så Boris seg nødt til å blande inn ham mer og mer? Ille nok med sideprosjektet med ham, men så måtte han inn i selve bandet, men den grisekjipe gitarlyden sin som fullstendig drukner ut alt det stilige Wata gjør på øksa si. Ja, han ødela hele konserten de spilte i fjor.

Så får vi håpe de kommer med noen nye greier uten ham, evt. et nytt sideprosjekt med Merzbow.

Rock It to the Moon

2009-06-30T00:41:00.002+02:00

Hørt litt på førsteskiva til Electrelane igjen i det siste, som har en sånn herlig durete rockelyd og tjukk lydvegg som bare går og går og går. Fikk tips om dem for en del år tilbake, og gikk rett på den B-sideskiva, og syntes noe var bra og noe dårlig - litt som Yo La Tengo-skiva I Am Not Afraid of You and I Will Beat Your Ass, hvor jeg synes åpnings- og sluttsporet er usannsynlig bra, men resten kjip liksomgeeky pop - men litt senere sjekka jeg ut førsteskiva som satt veldig godt. Fikk litt ånden meg over nå til å lytte på resten av skivene deres: Andreskiva var temmelig skrall, men tredjeskiva var litt mer i ånden av Rock It to the Moon, og sisteutgivelsen No Shouts, No Calls var også ganske kul, men litt mer poppa (problemet mitt med andreskiva var at de prøvde liksom å bare skivse inn sånn litt jentete tullballpop fordi de trodde det var forventet av dem eller noe istedenfor å videreutvikle det de hadde i en mer poppete retning - noe de har gjort veldig mye bedre på fjerdeskiva).

Ellers har det gått litt i Doors-skiva L.A. Woman, som er ei skive som er omtrent synonym med sommer. Fet blues, og den herlige stemmen til Jim Morrison. Skivene veksler gjerne litt på å være favorittene mine, men L.A. Woman er den jeg alltid kommer tilbake til.

Kvelden da alt klaffa

2009-06-27T16:18:00.003+02:00

Jepp, som nevnt i forrige blogginnlegg, så var det to konserter i rask rekkefølge - igår var det Edan og Dagha som sto på plakaten på Blå. Dritdeilig vær på vei ned, og det var varmt og svett inne i lokalet da vi endelig trakk inn typ kvart på ti (personalet i døra mente Dagha skulle gå på ca. da, og så skulle Edan gå på halv elleve eller noe). I tillegg var det typ seks folk der. Så gikk fyren på og kjørte litt hardt ekkoopplegg på mikrofonen og messa ut så høyt han kunne om at det var konsert nå, så trakk jo folk inn. Incidently, da de gikk av scenen halv tolv, så nevnte han raskt at det var han som var Edan, så da innså jeg jo at det aldri var noe oppvarming, bare ett show med Dagha som gjest.

Vel, det hele var en oppvisning i hvordan man er en sabla god DJ og MC på en gang. Dagha ble dessverre satt litt i skyggen, men da han var på scenen hadde han god kontroll på hva han drev med, og imponerende synergi med Edan. Her var det DJ-ing mens man rappet, random kassegitar, parykk og kazoo-innslag, utdeling av blomster, ut og håndhilse på publikum mens man rappet, hurtigtoghastighetsrapping hvor de rappet ett ord hver om hverandre, og i det hele tatt bare en syk oppvisning i flow og jævlig fete beats (og annen lek med elektroniske dippedutter). Vanskelig å beskrive i detalj alle de sjuke greiene de gjorde, men det var litt av en konsert, og Blå-publikummet var som vanlig i godt humør, om ikke litt tilbakeholdende i begynnelsen (men Edan fikk folk til å løsne på snippen ganske raskt).

Etter konserten så prata jeg litt piss med Dagha (Blå er så åpent og trivelig og artista er faktisk ganske jordnære), og lo godt med ham av stakkars Edan som ble omtrent overfalt av en fyr som hadde bursdag og ville ha ham til å spille hos ham (sitat Dagha: "Oh man, poor guy's gonna get gangraped now!").

Hvorfor det var kvelden da alt klaffa? Jeg ville ha mat, og en svenske uttafor Blå satt med et fat fylt til randen med vårruller og ga meg et par. Senere ble sigg forespurt, og jammen dukket ikke det opp gratis innenfor ti sekunder til. Manna fra himmelen, bitches.

Club Tango og Honcho

2009-06-27T01:03:00.003+02:00

Jada, to tette dager med konserter. Igår var det i all hovedsak Honcho som trakk, og gleden var stor da inngangsbilletten bare kosta en tekstmelding (a 30 spenn = innmelding i Club Tango). Åpningsbandet var Dead Easy som var passe kul 70-80-talls rock, som var helt ålreit å høre på mens jeg tok en øl. Så kom kveldens overraskelse, Charlotte & the Co-Stars, som sparka sykt mye ræv. Litt sånn derre køntrirock med random mengder punk, rockabilly og singer/songwriter. Dritfet vokal, jævlig kul gitar, ekstremt funky bass som ikke gikk av veie for å gjøre sin egen greie, og trommer som sydde det hele sammen. Makan til tight band og fett lydbilde. Skive skal bestilles med en gang penger dukker opp.

Så var det Honcho, og de spilte bare låter fra den nye skiva. Umiddelbart var det litt mer reinspikka rock ute og gikk, de har gradvis vanna ut stonerrøttene sine med mer og mer bluesrock, og det gjør at de umiddelbart har litt mer spenn og variasjon i det de spiller selv om jeg savnet: Flere seige partier, flere låter fra de to foregående skivene, og ekstranummer. Problemet med Honcho live er at de ikke orker å holde på så fryktelig lenge, man føler at de ihvertfall skulle ha holdt på en to-tre låter til (savna spesielt Loco Steam). Men faen som jeg gleder meg til ny skive - både nye Honcho-skiva og den nye til Charlotte et al skal dukke opp til høsten.

Club Tango skal forøvrig sjekkes ut nærmere, nå som jeg har meldt meg på og første konserten de arrangerte var såpass kul så må jeg nesten sjekke ut hva resten av det de mekker er, og tune in mandager 18-20 for å se om de spiller noe fett.

Summer day make a white man feel lazy

2009-06-21T18:22:00.004+02:00

Deilig sol idag, og veldig søndag. Våkna opp til litt gammel pop-kick, og da gikk det i et par Beatles-favoritter - Abbey Road og Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band. Sgt. Pepper's er jo selvskreven når det er litt sommer, og Abbey Road er bare en behagelig start på dagen, med perler som Come Together og Beatles' tyngste låt - She's so Heavy (som selvsagt ligger i ivrig konkurranse med Helter Skelter og Revolution 1). Ziggy Stardust-skiva til Bowie fikk seg også en tur i spilleren, mest for favorittene Five Years, Rock 'n' Roll Suicide og Hang on to Yourself sin skyld.

Og nå slapper man av litt til den ene bra skiva til Two Gallants - What the Toll Tells. Førsteskiva synes jeg er litt varierende kvalitet, og den tredje og selvtitulerte er et sammenraska makkverk i et desperat håp på å både cashe inn på gjennombruddet med What the Toll Tells og å ikke kjøre seg fast i en retning. Hadde de bare tatt seg tida til å gjennomarbeide ei skikkelig skive kunne det ha blitt riktig så bra, men det er vanskelig å få stabla noe skikkelig på beina mellom all turneringa og plateselskapets mas om follow-up. Jeg håper de tar seg god tid med å spille inn en evt. fjerde skive - jeg ser av myspacen og hjemmesida at de hovedsakelig bruker tida på masse turnering og sideprosjekter som sikkert kan være bra for den kreative utfoldelsen - og så turnerer ræva av seg etter det, så kan vi legge den begredelige sisteskiva bak oss for godt.

Men toppe konserten på Roskilde 2006 kan de nok aldri.

It's all the same shit but they call it clouddead

2009-06-20T19:19:00.004+02:00

I only got two arms, and half a head. Gjenhør med den selvtitulerte førsteskiva til cLOUDDEAD idag, fortsatt like deilig på en treg helgedag. Jeg elsker produksjonen til Odd Nosdam (Why?/Yoni og Dose One er riktignok delaktige, men selve lyden er et produkt av ham), som er tung og slepende og variert nok til å gi de to MC-ene nok spillerom. Yonis flytende og seige flow glir pent mellom Dose Ones stakkato og nasale levering av rima, og med eksentrisk nok konstruksjon på det hele til å gjøre det fryktelig interessant. Jimmy Breeze-avbruddet Remember to Roll er fortsatt noe av det flotteste på skiva. Denne pluss andreskiva Ten var det som fikk meg tilbake inn i hip-hopen.

I samme gate har jeg hørt en del på Däleks sisteskive, Gutter Tactics, i det siste. Herlig superambient og industriell beat, Oktopus hadde greid seg lenge med å gi ut ei soloskive, men med Däleks hardtslående flow kastet oppi blir det råbra. De foregående skivene synes jeg har sklidd litt ut og vært litt for opptatt med å utvikle lydbildet til Dälek og Oktopus hver for seg, fremfor å la det flyte naturlig inn i hverandre på den måten de endelig har fått til på Gutter Tactics. Misforstå meg rett, de foregående skivene er fortsatt sabla kule.

Etter å ha hørt altfor mye på Fantastic Damage i det siste så plukka jeg endelig frem El-Ps I'll Sleep When You're Dead igjen. Veldig mye preg av å ha blitt kompis med Trent Reznor, ikke bare med Flyentology, men også mer industrielt oppbygde låter som The Overly Dramatic Truth. Jeg liker det faktum at skiva viser hvor mye han har utviklet seg som artist, men det blir samtidig litt for sprikende og noen ikke fullt så bra låter. Fantastic Damage er rett og slett mye mer gjennomført, men samtidig litt tryggere. Spor som Deep Space 9mm, Stepfather Factory og Delorean stikker dog veldig ut som spennende eksempeler, og transformersbeatsene hans er uansett temmelig nyskapende i seg selv. Og flowen hans er jo kul nok.

Ellers må man jo droppe artister som Aesop Rock (Labor Days er ei kongeskive som jeg bortimot strukturerer livet mitt etter), Sage Francis (de to første skivene, Personal Journals og A Healthy Distrust, er de klart beste. Resten er emoræl), Sole (også med Skyrider Band) og Themselves (tidligere nevnte Dose One i tospann med Jel, en særdeles fet produsent).

Mer skiver i posten

2009-06-17T19:52:00.002+02:00

Jepp, idag kom andreskiva til Miss Kittin & The Hacker og Black Math Horseman - Wyllt i posten. Førstnevnte er litt mer tilgjengelig enn førsteskiva sånn umiddelbart, med litt mindre industrielle elementer til fordel for en litt mer helhetlig produksjon, cyberpop som de kaller det selv. Og fy faen, Elvis-coveren er noe av det kuleste jeg har hørt på en stund.

Black Math Horseman er ganske mye stiligere på anlegget mitt her enn på laptophøytalerene, og den koslige ambiencen de har gående kommer mer til sin rett. Tee Pee er fandenmeg plateselskapet sitt, gleder meg til flere signinger der.

Gigs fremover

2009-06-15T22:23:00.005+02:00

Jepp, multipostdagen.

Jeg nevnte alt Wolves in the Throne Room på Garage 3. juli (skiva Two Hunters er et must for alle som påstår de liker svartmetall), men jeg kan også tipse om Edan på Blå 26. juni - veldig kul hip-hop med flow a la Chuck D og KRS-one, og med særdeles fete beats (som kanskje passer Def Jux-fansen bedre). I tillegg er det verdt å nevne Altaar som åpner for ovennevnte WitTR. Fred ut!

Høpp, redigert for å nevne Honcho på Elm 25. juni. Honchos to forrige skiver (Corporate Rock og Burning in Water, Drowning in Fire) er sabla fet stoner som nesten er for bra til å være norsk, men vokalisten forsikra meg sist jeg traff ham (han var dritings på Nebula-konsert) at den nye skiva skulle gå i nye og spennende retninger (ordrett: "Om du ikke greier å finne mer enn bare stoner på skiva, skal du få et klaps på ræva!"). Om du er i nærheten av å like rock må du se disse gutta i aksjon.

Mer da.

Blackstrap, et svensk tee pee-signa band, spiller 2. juli på Mono. Temmelig kul pop/rock/psykedelisk/etc. Altaar spiller på en festival ved navn ZXZW som umiddelbart så litt festlig ut, med mye eksperimentelle greier, garantert noe for frijazzentusiastene. Marnie Stern spiller på Mono 8. juli, og spiller litt sånn småsær diskopop med gitartraktering á la Van Halen og annen hårmetall. Umiddelbart ganske fengende.

Kunsten å finne konserter på intarwebsen

2009-06-15T22:02:00.005+02:00

Det er dritvanskelig å finne konserter i Oslo, mest fordi mailinglistene suger pikk. Feller, Dee og SS har en anstendig greie gående, men det er nå bare å forvente. Garage sier ifra dagen det skjer, og Elm og Mono gidder tydeligvis aldri å sende ut (evt. så ligner de så sykt mye på spam at de går rett i søpla). Blå er også veldig selektive på når de gidder å si ifra om konserter og slikt; og det er uansett masse småscener rundt om i Oslo som jeg aldri følger med på (f.eks. Revolver og Mir).

Vel, Mono-hjemmesida tipsa meg nettopp om onyourstage.no, som, for Oslo, ihvertfall har en semi-adekvat samling konserter, ei uke eller to fremover i tid. Man får jo selvsagt håpe at sida blir akutt bedre snart, så slipper jeg å regelmessig tråle gjennom nettsidene til konsertlokalene i nærheten i håp om å finne noe stæsj. Ja, jeg har hørt om last.fm, nei den finner bare konserter på spektrum (omtrent). Ja, jeg vet myspace har en sånn søkefunksjon, men den er så langt fra adekvat at jeg kunne dø.

Unnskyld meg mens jeg går gjennom alle de interessante bandnavna jeg fant på dagens konsertlokalegjennomsøk på myspace. Nevnte jeg forresten Wolves in the Throne Room 3. juli på Garage?

Where's your moustache?

2009-06-15T19:05:00.003+02:00

My wife shaved it off while I was sleeping. She's now in a shelter for battered women.

Nick Cave åpna med det sterkeste kortet han kunne ha på en regnværsdag - Tupelo. Videre derfra var det en ok konsert med noen skikkelige høydare (bl.a. en svært kul oppdatering av Deanna), og mye rask fra The Good Son (denne ble spilt inn etter de sparka heroinen, og har jævla høy allsangfaktor) som jeg absolutt ikke kan fordra. Men, låtene jeg storkoste meg med var: Tupelo, Dig, Lazarus, Dig!!!, Red Right Hand, Mercy Seat, Papa Won't Leave You, Henry, Deanna, Stagger Lee og Midnight Man. Full setliste her, forøvrig. Må også nevne Into My Arms som de rakk å massakrere ved å slenge på altfor raske trommer og en helt håpløs basslinje. Cave på piano og Ellis på fele hadde holdt i massevis.

Gitaristen for øyeblikket er en dyktig fyr, men gjør absolutt ikke nok ut av seg til å ha noe scenenærvær. Warren Ellis trua som vanlig med å stjele showet helt fra Cave, og reiv løs på fele og mandolin som en psykopat. Det eneste som trakk ordentlig ned på lyden var altfor høy basstromme som hørte ut som tordenbrak, og litt for høy bass også.

Litt tidligere på dagen spilte Heroes & Zeroes, som nessssten klarte å forsvare den store scenen. Ble veldig likt som skiva, men straks mye mer bedagelig når man kunne ligge tilbake i gresset med en øl. Jeg liker at de spiller såpass tight sammen, at de som tre personer låter som fem, og at de har såpass interessant sammenblanding av poprock og mer støyete partier, men det blir litt likt i lengden. Jeg ser frem mot ei ny skive hvor de forhåpentligvis eksperimenterer enda mer fremfor å gå i Kaizers-fella hvor man har en kul idé og aldri kommer seg videre (førsteskiva til Kaizers var den beste, og den og Evig Pint er de eneste jeg akter å godkjenne).

Do you want to get high, man?

2009-06-15T18:56:00.003+02:00

Does Pinocchio have wooden balls, man? Meth og Red var temmelig kult, litt for mye fra siste skiva, og kanskje litt slapp opptreden, men absolutt temmelig gøy. Kveldens høydepunkt inkluderte at Meth greide å gå noen skritt på publikums hender, og at det ble lovet ny film med begge á la How High. Sånn jevnt over var vel egentlig det mest minneverdige ved konserten ting som ikke var musikken - for eksempel somalieren som grafsa på meg i tro om at jeg var jente og så ganske beklemt ut da jeg snudde meg og den herlig glorete Obama-skjorta til Meth.

A-lagskarer som oppvarming var derimot fryktelig tafatt og kjedelig. Når faen skal norsk hip-hop ta seg sammen.

Utover kvelden ble det også brasiliansk bar på Youngstorget med oppvisning i alle latinolåtene alle har hørt en million ganger (tenk La Bamba og Gipsy Kings). Ellers på musikkens dag hørte jeg på litt tilfeldig. Mye kassegitargnål på Olaf Rye, spennende indie nederst i Markveien, og noe kule world-greier i Vaterlandsparken. Det var også dagen for dop - jeg ser ikke på speedfreaks med det blikket der.

Don't fuck up (don't fuck yourself)

2009-06-05T16:37:00.006+02:00

Det eneste problemet med samleskiva til Kyuss (jeg sier samleskive, men det er strengt talt alle B-sidene, noen live-spor, og én bra låt fra hver skive, og jeg er av den oppfatning at mye av B-sidene til Kyuss er bedre enn det som var på skive) er låta I'm Not fra den elendige Wretch. Hvis noen kunne slette den skiva fra Kyuss-katalogen hadde jeg vært ganske fornøyd.

Hørt en del på den nye Eels-skiva nå, den er en million lysår bedre enn Blinking Lights and Other Revelations, men det skal ikke så sabla mye til. Mr. E låter uansett mye mer fokusert enn han har gjort før, og han har stabla på beina et eller annet som legger seg midt mellom Souljacker og Beautiful Freak. Absolutt ingen dum greie, men det blir litt opp og ned i lydbildet, med litt brå overganger. Men jeg er fornøyd. Mr. E er tilbake, og har hivi alle de svulstige arrangementene på båten til fordel for innslag av sære keyboardeffekter og kul gitar. Også har'n grodd ut skjegget enda mer enn på Souljacker-coveret. Ma won't shave me, Jesus can't save me.

Har også lytta veldig mye på Kitty Wu sin Knives and Daggers i det siste, som er den foreløpige sisteskiva (den neste er på trappene, skal man tro nettsida), og nå begynner den endelig å vokse skikkelig på meg. Jeg synes hverken den eller The Rules of Transportation klarer å hamle opp med førsteskiva Privacy, men de har jo også utvikla seg. Jeg må si jeg gleder meg til den neste skiva, og ihvertfall til lovnaden deres om å turnere igjen, har ikke sett dem siden Roskilde 2003.

Ellers så gravde jeg frem Nattefrost - Terrorist (nekronaut pt. 1), ganz black punk som passer perfekt om sommeren. Nattefrost er også kjent som vokkisen i Carpathian Forest (personlig favoritt: Defending the Throne of Evil), og er trass i heroinkjøret er flott fyr. Herlig selvironisk, og det var deilig å se ham på Inferno '05 i tights og tanga med en banan i beltet. Han skal ha det at han er bein jævla hard og bare fokuserer på å lage veldig punk og/eller 70-tallsrock-inspirert svartmetall mens han holder fast ved en sånn veldig original og ikke trve grimhet. Eller som det står bakpå skiva: True primitive narrow-minded elite black metal!!!

Haha, også fant jeg den siste EP-en, med halvparten noen sære gamle opptak av Fenriz (som låter ganske stoner (litt sånn doomete typ Acid King) med masse fuzz) med ham selv på alle instrumenta og atpåtil en temmelig dritstygg vokal oppå (vi husker vel alle hans sensasjonelle prestasjoner fra Trygdekontoret), og den andre halvparten den sedvanlige galskapen til en pengelens Nattefrost. Jess, Engangsgrill til folket!

Afrikanske rytmer

2009-06-01T00:26:00.003+02:00

Jess, solskinn idag igjen, og den kule afrikanske familien nede i første etasje spilte kule greier fra hjemlandet eller hva det nå er, og oppfyller enda en typisk stereotypi - som om det ikke var nok at den sniker seg keeflukt mot meg enkelte kvelder når jeg kommer hjem og far står ute og røyker. Uansett så var det moro å kunne stå ute på plassen og spise en is og høre på den typen musikk (som jeg i og for seg ikke har noe godt sjangernavn på, men la oss gi en god faen i stereotypisering og respekt for kulturer og sånn og bare kalle det afrikansk folkemusikk), og det ga meg lyst til å høre litt mer på det idag. Av de få bandene jeg faktisk kjenner til navnet på har man f.eks. Ba Cissoko som jeg så på Roskilde i 2006, som spiller groit, som er et slags gærnt strenginstrument. Det låter uansett sabla kult, med litt sånn snakkesynging over smektende afrikanske rytmer.

Et annet band oppdaga på festival er Kenge Kenge fra Kenya, med et litt mer "typisk" oppsett, masse sang og trommer og glade negre på bass. Å høre på det på skive o.l. lar egentlig ikke musikken komme ordentlig til sin rett, live er det helt forrykende. Men som med mye annen musikk, jo høyere du spiller det, jo nærmere kommer du den fulle konsertopplevelsen.

Men, det er vanskelig å finne nye greier å høre på. Bodde med et par afrikanske karer i et sånt hybelkompleks for en stund tilbake (bosituasjonen var helt grusom, men de var sabla ålreite karer), og han ene ga meg noen tips, men jeg har seff glemt det nå. Burde nesten tatt kontakt med dem igjen bare for å finne ut hvilke skiver jeg skal få fatt på hvor. Ikke det at jeg anklager alle afrikanere for å bare høre på sånt og andre håpløst teite disclaimere.

Var forøvrig i Sofienbergparken igår og griljerte, og da var det et sånn impromptu band med bongotrommer og diverse andre rytmeinstrumenter stabla på beina. Temmelig kult, var nesten som å være i en helt annen europeisk storby. Håper sånt inntreffer oftere.

Mer mas

2009-05-30T23:52:00.001+02:00

Deludo ville at jeg skulle høre på dem, og jeg syntes det var ufattelig kjedelig. Men man kan jo alltids høre på det nye NME-indiebandet og gjøre opp sin egen mening.

Helga nærmer seg

2009-05-28T17:53:00.002+02:00

og det er sol ute. Har stort sett hørt på den siste skiva til Q-Tip, Renaissance, og det er ei utrolig smooth skive. Q-Tip bestemte seg for at nå var det nok med alle disse kjipe synthplinkplonkgreiene som dominerte hip-hopverdenen, lysår unna det man en gang i tiden kalte beats og god produksjon; og kjører nå bare livemusikere for å lage beatsene. Men å kalle det beats blir vel å ta litt hardt i det også, for dette er først og fremst veldig smooth soul/funk med en rytme som er tilpassa at den skal rappes over. Og flowen til Q-Tip ligger helt perfekt over lyden, uten å være for dominerende, men tilstedeværende nok til at han kommer til sin rett. Tekster om de nære ting bidrar også til et syrlig stikk mot mainstream hip-hop for tida, og bekrefter en gang for alle at de gamle er eldst.

Noe annet i litt samme gate som jeg har hørt på i det siste er Jamie Lidell, især sisteskiva Jim, som er herlig soul ikledd en litt ny drakt. Lidell har en herlig svart stemme for en spinkel hvit herreman å være, og bærer mye alene, men er også villig til å eksperimentere en hel del med sjangeren og legge inn litt elektronika (noe som var langt mer prominent på forrige skiva, Multiply). Uansett deilig og up-beat sommermusikk som alle fortjener å nyte i sola.

Ellers er det Ojos de Brujo-konsert på sentrum scene, men ikke før 7. november, når det er alt annet enn sommer. De turnerer derimot España i juli/august, så lurer på om ikke jeg må lure meg en tur dit og se dem i riktig klima også.

Helt til slutt må jeg få tipse om Russian Red, som er helt herlig catchy pop fra Spania. Lytt, damn you!

Historieoppgave!

2009-05-25T03:30:00.005+02:00

Og driver man med slikt, må det bråk til. Nærmere bestemte Merzbow og Tamarin som sammen lager nok støy til at de aller fleste tanker blokkeres ut, utenom de viktige. Merzbow lager en deilig, uvirkelig støy som bryter ned alle tanker du måtte ha i hodet og lager et perfekt tomrom. Nesten litt zen tilnærming til musikk. I tillegg fungerer sånt som Trinacria - Travel Now Journey Infinitely bra når støyen blir for trengende, herlig pulserende og vegger av lyd. Så neste gang du sliter med eksamen, smell på deg hodetelefonene og kjør Merzbow på høyt volum (Merzzow anbefales), evt. et av samarbeidsprosjektene hans med Boris (som gjerne bytter ut støyen med feedback og mer stillhet mellom slagene - sjekk spesielt ut Sun Baked Snow Cave).

Sånn ellers fikk jeg den nye Crystal Antlers-skiva i posten idag, noe som var på tide. Kanskje ikke like fokusert som EP-en, men fortsatt veldig veldig bra.

Emergenza og fyllskapader

2009-05-24T12:32:00.003+02:00

Det som egentlig skulle bli en rolig dag hjemme med litt slæpp-åff hip-hop på spilleren ble plutselig til ut og gjøre øl og å bli narret med på Emergenza, som er enda en sånn derre battle-of-the-bands greie. Bandet som vi skulle se (Forsøksgym) kom vi ørlite for sent til, men vi kom vel omtrent midt i første låta deres, og Rockefeller gjorde det de gjorde best - fucka opp lyden. Rytmegitaren var ikke-eksisterende (hjalp ikke helt at hun spilte helt oppe på halsen), keyboardet fikk en sånn sær bippidibupp tinge over seg, og det var et eller annet pussig med lyden på bassen også. Sånn ellers hadde de kul vokal, halvanstendig låtkonstruksjon, og en bassist som gjorde altfor mye ut av seg.

Så spilte Kin, og jeg ante uråd da alle gikk i slemme slemme metallt-skjorter (av typen Lamb of God). Og joda, det var gutta sine som har hørt seg ihjel på Metallica og klarte å dytte inn alle daumetallklisjéene på to minutter av ei låt. Og iløpet av fem minutter hadde låta allerede hatt sju breakdowns. Hva faen. Jeg sto bare og lo, for det måtte jo være en slags absurd parodi.

Deretter var det Custom, som liksågodt kunne ha spilt AC/DC-covere. Jævlig tighte, ingen missa noe som helst, feilfri fremførelse og skikkelig godt driv i låtene. Og sologitaristen var vel bortimot Angus Young den yngre. Hadde dette vært min type musikk i det hele tatt ville jeg vel satt mer pris på det, men det er fortsatt ytterst respektabelt å være så samspilte og snekre sammen låter så bra i dne alderen. Veldig proft, rett og slett.

Til slutt så man Mollygogo spille, som var et passe kult skaband. Litt manglende messing, men kule riff, og kul sånn nestenhiphopete ska/dance hall-vokal. Grei underholdning til vi vendte snuten mot paragrafen for å virkelig bli overdrevent snydens. Dessverre ble det for sent til at man kom seg på Elephant9-konsert idag - klokka to på Hennie Onstad. De spiller i Drammen neste lørdag dog!

Blackout 2, nigga!

2009-05-23T13:54:00.002+02:00

Jada, da var den på plass på spotify (å høre på de radioredigerte versjonene øverst er for horer, forøvrig). Umiddelbart temmelig ålreit, men det skal en hel del til å ta den beinfete introen fra den første og ikke minst tittelsporet. Litt repetisjon av gamle triks, men fortsatt den samme laidback stilen som bærer preg av at det bare er gjort litt på fritida, og heldigvis ingen tegn til overdreven produksjon.

Forøvrig pussig at alle soloprosjekta til Method Man forblir like håpløse. Det er åpenbart at han trenger noen å lene seg på og/eller gi faen ovenfor, for han prøver alt for hardt på skivene sine. Trist når du har en av de feiteste flowene i industrien. Skjønt, Wu-Tang som kollektiv lagde ikke noe bra siden 36 Chambers heller.

Grining til TV-serier og trip-hop

2009-05-22T00:55:00.009+02:00

Vel, litt klam i øyekroken ihvertfall. Driver og ser siste halvdel av femte sesong House nå, og da kom jeg på slutten av fjerde som var helt vanvittig rørende, og akkurat på det tristeste øyeblikket kommer José González' cover av Teardrop. Kanskje noe av det mest treffende av soundtrack jeg har vært borti til triste scener. Ja, jeg er kanskje litt over gjennomsnittet entusiastisk over House, men det var veldig fint.

Riktignok er Massive Attack sin original vanskelig å sammenligne, men jeg synes González har gjort en utrolig sterk cover av den og tatt den egentlig litt laidback og melankolske trip-hopen og gjort det til noe mer desperat og intenst. Then again, Mezzanine er ei fantastisk skive, og jeg synes González jevnt over er bittelitt oppskrytt - kassegitarkos kan fort bli kjedelig i mine ører og jeg synes sånn jevnt over singer/songwriter er ganske slitsomt. Hederlige unntak er selvsagt slikt som Nick Drake, som er fryktelig sår og fin trass i sjarmerende små poparrangementer med strykere og piano her og der, Merz som strengt talt er litt for eksentrisk til å plasseres i singer/songwriter-båsen, balladeskivene til Nick Cave (selvsagt), og min lille guilty pleasure: Tom McRae.

Men ja, det er jevnt over deiligere med trip-hop. En annen stor favoritt der er Portishead, især Dummy og den herlig gritty live-skiva deres. Sisteskiva deres, derimot? Oppkast. Jeg hater når trip hop-banda som ikke har vært poppis siden typ 2000 plutselig skal gjøre comeback. Portishead stapper skiva si full av liksom-flinkis drum-n-bass-crossover og møkk, og låter bare overprodusert og overselvsikre. For ikke å nevne Morcheeba-konserten jeg ble narret med på nå nylig fordi folk har et nostalgisk forhold til Big Calm: Kjedelig og anonym vokalist og en egentlig litt keitete og enkel gitarist som endelig hadde lært seg bluesskalaen og skulle dytte små licks og soloer inn overalt, helt hysterisk dårlige greier som fulgte alle klisjéer. Og ja, de avslutta hver. eneste. låt. med den derre fordømte greia hvor alle grinder litt raskt og lite samstemt på instrumenta frem til gitaristen slipper ut en liten sluttsolo og de avslutter på en samlet akkord. Du veit, som på Rock Band hvor du kan skåre ekstra poeng ved å slå løs på gitaren som en hjernedød ape. Det er ikke lenger kul musikk, det er en tufs som stabla kompisa sine på beina igjen, surfa på et gammelt bandnavn, og bestemte seg for å vise alle de stakkars nostalgikerne at han har lært seg tre grep til på gitaren. For trip-hop er så innmari gitarbasert!

A propos, jeg skulle ønske Martina Topley-Bird lagde flere låter som dette. Fra spillet Fahrenheit, ja.

Skive i posten!

2009-05-21T18:52:00.003+02:00

Da dukka endelig The Hacker og Miss Kittins First Album opp i posten, har hørt den halvt til døde allerede. Driver og venter på at Crystal Antlers-skiva skal dukke opp også, EP-en var et nydelig sammensurium av støypop og skriking og rallende gitarer, litt som tidlig Flaming Lips som møter Angora Static (glimrende screamo, må vite, komplett med superfengende gitarriff). Mye pop og støy i deilig sammensurium. Mangler liksom litt den popteften, men de tar det igjen med ren energi. Lytt til dem på myspacen.

Ellers har jeg oppdaga The Warlocks (nei, ikke de norske rapperne), som er ganske kul sånn semipsykedelisk greie, litt i samme gate som Velvet Underground, Pink Floyd (men bare den ene bra skiva - Dark Side of the Moon) og sånt. Ganske behagelig så langt.

In other news så har Cage slippi ny EP, syv ganger så emo som før. Hell's Winter er fortsatt ei kul låt, dog.

Elektronika designet for å rocke med kålen din

2009-05-16T16:05:00.003+02:00

Jepp, har fulgt på kicket fra Miss Kittin og hørt mye på The Hacker i det siste, især Rêves Mécaniques. Helt speisa og utrolig flott, og mitt allerede slitne hode responderer veldig godt til det hele. Har forøvrig bestilt remix-skiva til Miss Kittin, Mixing Me, og førsteskiva til henne og The Hacker, First Album. Lytt mer til kollaborasjonen på myspacen deres.

Videre har jeg hørt gjennom Aphex Twins glimrende Drukqs igjen idag, og hans spastiske støt utover trommemaskina er bare helt perfekt for å reke rundt i byen/lese tung og semisurrealistisk russisk litteratur.

Resten av dagen går vel til å sjekke ut hvilke artister spotify slynger meg videre til og prøve å stagge lysten til å ta dop.

Fyllerør på en torsdagskveld

2009-05-15T19:11:00.004+02:00

Jada, Sugarmama-konsert igår, og jeg ble horribelt full innen kvelden tok slutt. Sugarmama var akkurat så kule live som jeg hadde sett for meg, ettersom de har veldig kul og catchy rock gående. Det som skilte seg veldig positivt ut for meg, var den sabla fete bassisten, bassgrooven lekte seg mellom gitarakkordene hele veien. I det hele tatt et åpenbart svært samstemt band. Kule greier altså, om jeg ikke sa det hundre ganger allerede. Håper på skive snart, men det ligger jo noen låter på myspace. Også er det konsert igjen snart for den som vil være med på den slags.

Ellers har jeg stort sett hørt på Year Long Disaster idag, som er særdeles kul bluesrock med bassisten fra Karma to Burn (som er fet instrumental stoner), guttungen til gitaristen i The Kinks på gitar og vokal, og en fet trommis. Mye impro og feit jamming innimellom råfete riff, og generelt bare jævla bra rock.

"Sophisticated electronica"

2009-05-13T19:24:00.005+02:00

Det lytter tydeligvis en venninnes nye japanske mann på. Men han tipsa meg om Miss Kittin, som var ganske kult, ihvertfall skiva jeg lytta til, med henne og den minst like interessante The Hacker. Skaffa meg skive med henne idag som jeg bare lytta litt til på PK (skaffa samtidig endelig What It Is, og prøvde å høre på A-laget, som alle raver om. Fet nok flow på gutta, men er det helt umulig å oppdrive kule beats i det landet her? Pianosynthmøl av ypperste klasse til kjip bass, hurra), men skal sette meg skikkelig inn i den idag. Jeg trenger mer klunkete dub/elektronika/greier i livet mitt, men jeg finner nesten alltid bare kuk eller sånn liksom-fine og stillferdige greier som Boards of Canada som bare blir kjedelig i lengden. Jeg trenger mer bass og industrielle elementer.

Sånn ellers gløtter jeg fortsatt i postkassa mi etter Lazerwolfs-skiva Get Mad som en i bandet lovte å sende meg no charge, men jeg begynner å lure på om han pulte meg. Uansett spiller de ganske feit og hard rock, som ikke overraskende beveger seg inn i stoner-land.

A propos tungrock, når faen skal folk skjønne at 70-talls psych/blues-gitarer var kult, mens Ozzy-vokal er like gøy som kreft?

Myspace-mas og annet nyoppdaget

2009-05-08T00:00:00.003+02:00

Vel, jeg får flere henvendelser i uka fra folk som vil bli vennen min på myspace. Ikke fordi mitt vennskap er så sabla ettertraktet, men fordi jeg er i en eller annen gruppe de pusher musikken sin nådeløst på. Men, her og der dukker det opp bra band som Le Cul, danske karer med litt rockabilly, litt punk, og en hel del blues. Gratis EP har de også på intarwebsen. Temmelig fete greier. I tillegg ble jeg mast på av Sugarmama for litt siden, som spiller litt åttitalls-inspirert rockpop ifølge dem selv, men jeg må si jeg føler mye mer av en søttitallsvibb selv, med litt funk kasta oppi. Gratis konsert på Garage (Oslo) 14. mai hvor man ihvertfall finner meg, har stor tro på at de er en del kulere live også.

Men, sånn jevnt over er det bare kjipe norske band og italienske svartmetallere som vil ha oppmerksomheten min.

Jo, også må jeg få påpeke hvor greit det er med små ukjente/halvkjente band på myspace, siden de som oftest linker videre til band de liker, og da finner man mye fett - for eksempel Black Cobra (skambra hardcore spilt av én trommis og én gitarist med en hel del pedaler) som linka videre til Acid King (skambra stoner/doom som det er litt skammelig at jeg ikke oppdaga før).

Droooone

2009-05-07T22:27:00.004+02:00

Nadja, som jeg ble tipsa om av Tigers ukentlige nyhetsbrev, er sabla fet doom med grisemye vreng. De har et par skiver på spotify, men den nyeste skiva (som jeg plukker opp come lønn imorra) skal ifølge folk være den beste hittil. Nå føler jeg at jeg bare har kjøpt masse bråkemusikk i det siste, men enkelte dager, som når du har pådratt deg vårforkjølelse og huet er ute og svømmer på sykkeltur, så er det sabla digg med litt seig seig drone. Gikk i Trinacria - Travel Now Journey Infinitley i dag tidlig (Enslaved og Fe-mail (Maja Ratkjes støyhælvete) sitt hjertebarn), noe som gjorde meg relativt opplagt for arbeidsdagen. 6 låter på roughly 50 min som pulserer i vei i sånn skikkelig stammerytme. Med mye støyambience, beinharde gitarer, og Grutle som maner frem en så dyp og grusom vokal at man lurer på om harmageddon er på vei. De som har gått glipp av disse live, har definitivt gått glipp av noe.

A propos Enslaved, så var sisteskiva Vertebrae littebitt skuff. Enkelte gode låter, men det virker som veldig mye har blitt skusla bort i overdreven eksperimentering. Men, klart de skal få ta et hvileskjær, er det ett norsk band som forsøker å videreutvikle svartmetallen så er det Enslaved, med glimrende skiver som Below the Lights og Ruun. Tøys med nymotens band som tror at om man hiver på dauvokal (latskap) eller spiller hundretusen forrykende soloer (runkete power) så har man gjort noe nytt med svartmetallen. Det verste er jo at man må se utover grensene for å se folk som gjør noe nytt/rendyrker og perfeksjonerer det originale. Drudkh og Wolves in the Throne Room (Burzum-esque svartmetall fra de dype amerikanske skoger, med tekster om bærekraftig økologisk utvikling. Beinhardt, ihvertfall), for eksempel.

Listen now, I'm not saying there will be violins

2009-05-06T23:28:00.006+02:00

But don't be surprised if they appear. Gledelig gjenhør med ei nydelig og avslappende skive av typen det definitivt burde vært laget flere av. Man tar en fyr som skriver nydelige melodier og tekster men har kjip sangstemme, og en kar med flott sangstemme men kjipe låter - Burt Bacharach og Elvis Costello - og man får en kavalkade av popete små sanger om kjærligheter med et snev av, i mangel på noe bedre begrep, caféjazz. Om noen skrev sånne ballader til meg, hadde jeg hivi meg om halsen på dem. Skiva heter Painted From Memory.

I tillegg har jeg Eels litt på hjernen etter jeg så Yes Man, som omtrent bare har soundtrack av Eels. Så det har gått litt i Beautiful Freak. De andre skivene har sin sjarm (vel - Shootenanny! er i beste fall grei, og alt etter det forsøker jeg å ignorere), men man må være litt i riktig humør. Beautiful Freak kan man derimot smelle på når som helst, og få en god blanding rock og litt sår pop, med Mr. Es deilige vonde tekster.

Håhå, akutt håp for Eels igjen da jeg fant en singel på Spotify: Fresh Blood. Skiva kommer 2. juni!

Mas å legge inn hele skivesamlinga på dataen

2009-05-05T20:28:00.005+02:00

... men da har jeg i det minste noe å stappe inn på poden. Gravde frem Sea of Tombs sin eneste (selvtitulerte) utgivelse idag, og ga den en snurr, fortsatt enormt bra saker. 6 låter på en 5-10 minutter med litt semipsykedelia som er tungt rotet i stoner-verden, pisstung bass med feit groove og fet tromming. Gitaren er som psykedelia-gitarer flest, men den er mer rifftung uten å skli helt ut i gitarmasturbering i ett kjør. Triste greier at det bare var et jamprosjekt som kulminerte i denne ene skiva, men den er bare å plukke den opp fra teepeerecords.com for småpenger (jeg venter forøvrig på at lønna skal tikke inn så jeg kan plukke opp Black Math Horseman-skiva Wyllt - sjekk dem ut både på tee pee og myspace, jævla fet og dyster metall).

Trommisen i Sea of Tombs spiller forøvrig også i Earthless, sagnomsuste for sine tjue minutter lange psykedeliajamer. Sjekk spesielt ut skiva Sonic Prayer, bare fet groove gjennom hele greia, og trass i kontinuerlig solo så blir det dritfett. I tillegg har de ei griseflott dobbelskive med liveopptak fra Roadburn-festivalen. Historien går sånn omtrent sånn: Earthless skulle spille i nabolaget, headlinern til Roadburn kunne ikke spille mer enn én time av de tre de hadde fått til rådighet, så Earthless ble stabla på scena og spilte ræva av alle. Feeeett.

Støy og bass

2009-05-05T08:37:00.005+02:00

Når man sitter litt småloka på en togtur med en relativt surrealistisk bok, er det bare én ting å gjøre: Finne frem drone og annen moro på poden. Åpna pent med Boris' filmmusikk til en film som ikke eksisterer, Mabuta no ura, som bare bruker noen få sekunder på å sende meg helt ut av bane. Typisk dronete Boris-stil, med feedback og små gitarplukkinger frem til det plutselig ut av det blå kommer monsterriff som truer med å spise deg og nabokjerringa. Og jeg klarer selvsagt aldri tenke på annet enn at bak disse grisefete riffene står det en liten, søt og nett japansk pike. Det er herlig å bare sveve bort i tomrommene i lyden før man blir rykket tilbake av skringende forsterkere og plutselig kulminering av ti minutter lange bølger. Feedbacker og Dronevil er forøvrig andre Boris-skiver i samme stil, selv om de er schizofrene nok til å endre seg ganske grundig fra skive til skive.

Ellers gikk det i Crystal Antlers, nyoppdaga bråkepoperockehælvete som minner litt om Flaming Lips, om de skulle insistere på å bråke like fælt som The Stooges. Har bare skaffa meg EP-en hittil, men om skiva bare er en brøkdel av dette skal jeg høre ihjel begge to.

Etter litt støyegreier faller jeg vanligvis inn i litt sånn semimelankolske bassdrevne greier (spesielt når det bare er bygdelandskap i vinduet og gale russiske skriverier i boka), som f.eks. førsteskiva til Interpol, Turn on the Bright Lights - forøvrig den eneste bra skiva de lagde - som bare er en helt herlig avslappa og småindie greie, perfekt for slitne morgener eller sene sommerkvelder. Det er liksom noe med den energien som ligger og vugger i alle låtene uten å noensinne slippe fri, en kontrollert desperasjon, som fjerner dem fra indie-Joy-Division-masturberinga som prega de senere skivene. Ei annen skive som faller litt i samme kategori, men med et lett anstrøk av Radiohead, er Kitty Wu sin herlige Privacy. Skiva er omtrent ikke kjent utover hjemlandet Danmark, og omtrent ikke der en gang. Rask rewind her hvor jeg forteller om mitt møte med dette bandet - Roskilde 2003 og jeg har blitt narret til å forsøke å se Metallica, men jeg er pisslei etter en halv time. Så går jeg bare til nærmeste scene og håper på noe bra, og jeg fant bittelille Odeon med rundt tretti mennesker i tett klynge rundt Kitty Wu, og kunne ikke skjønne at hele Roskilde ikke var her isteden. Herlig energisk og kul konsert, og skiva (den eneste de hadde ute da) fanger det opp utmerket. Litt klunkete melodier på telecastere, utrolig kult samspill mellom bass og trommer, og dritstilig vokal. Og selvsagt poppete oppbygning på låtene som gjør at gåsehuden river over huden som en epidemi når de når taket i låta. Oppfølgerskivene The Rules of Transportation og Knives and Daggers er litt så som så, men Privacy drister jeg meg til å påstå at er et must i enhver platesamling.

Vårvær og stoner

2009-04-30T14:00:00.005+02:00

Jeg har postulert at våren er her, og da blir fort musikksmaken min litt ensidig. Stoner er sommer, sånn er det bare. Klare favoritter er Queens of the Stone Ages første (selvtitulerte) skive, fylt til randen med tunge gitarer, lekne riff, og mye dritfeit bass - helt klart skiva som skapte hele stoneropplevelsen for meg; og Kyuss - ...and the Circus Leaves Town som bare er helt herlig og tilbakelent. Hommes gitar bare roter seg helt ut på syretripp og leverer suggerende riff etter dritfeit solo, Garcia synger herlig, trommene er på plass hele veien med akkurat riktig tyngde, og bassen. Bassen lever sitt eget jævla liv, sniker seg rundt gitarakkordene med enkle og råfete riff. Det hele kulminerer i min midlertidige favorittlåt av Kyuss, Spaceship Landing, men andre låter å være obs på er One Inch Man, Phototropic og Jumbo Blimp Jumbo. I tillegg er Sasquatch - II sabla flott stoner som sklir over i vanlig bluesrock, og er absolutt ei skive som er bygd for sommeren. Ifølge myspacen deres driver de og snekrer på ei tredjeskive (endelig), så da får man enda mer stoner å kose seg med.

Tidsnok får jeg hive meg på DC++ og lete etter brukere med fete stonersamlinger. Det er alvorlig talt den beste måten å oppdage ny musikk på - finn en bra hub, finn brukere som deler din smak, last ned som en galning, lytt gjennom, og kjøp det du liker. Uten det hadde jeg aldri klart å grave opp greier som 35007, et genialt nederlandsk band med blytung psykedelisk rock av ypperste klasse. Dette er bandet som først fikk meg til å forstå den derre astralreisegreia med psych.

Ellers har det gått litt i Grinderman, ei skive som bare fortsetter å vokse på meg, alltid noe nytt å få ut av låtene, spesielt When My Love Comes Down. Skiva har i det hele tatt en nydelig punkete nerve som bringer veldig mye tilbake fra de første tre Cave-skivene, men med en veldig spontan og lydtung vibb, noe man kan takke mirakelmannen Warren Ellis for. De lydene han presser ut av fele og mandolin og et knippe pedaler er formidable. Alle soloer burde vært som No Pussy Blues sine. Gleder meg noe jævlig til Bad Seeds-konserten i sommer, men merker at jeg nesten ønsker meg Grinderman-konsert i tilfelle de skulle slumpe til å spille noe fra de forferdelige skivene Nocturama og Lyre of Orpheus/Abbattoir Blues, eller tidligere fadeser som The Good Son, eller den skiva som alle liker og jeg bare synes er kjedelig - Murder Ballads. Låter jeg håper på å få høre er Mercy Seat, Tupelo, Wanted Man, Hallelujah, Oh My Lord, Lay Me Low, Loverman, Brother My Cup is Empty, sånn rent bortsett fra de obligatoriske bra låtene de spiller fra Dig, Lazarus, Dig!!! Angrer som en hund at jeg ikke var på Spektrum-konserten, men jeg gikk litt utifra at akustikken ville knuse opplevelsen. Det gjorde den ikke, ifølge sikre kilder.

En dag i sola

2009-04-26T17:10:00.004+02:00

Går fortsatt mye i den funk-perla her, altfor mange låter til å gå lei.

Vel hjemme påkrevde sommeren litt ståk i form av Flaming Lips - In a Priest Driven Ambulance, herlig poprockstøy og min favorittskive av bandet. Videre måtte man låne øre til Stooges og Raw Power, ei skive som egentlig passer alle årstider men føles ekstra rå om våren/sommeren. Denne sammen med Fun House er vel noe av det ypperste som finnes innen punk, selv om det strengt talt er garage. Gitarer skrudd altfor høyt opp, og et androgynt kattemenneske som skriker seg hes i mikrofonen. Hvorfor måtte de ødelegge alt med et mandatory comeback?

Etter å ha stjålet en sofa og litt sånn så fortsatte kvelden med The Sword, et must for meg når det er litt semifest hjemme, og da snakker vi selvsagt skiva Age of Winters. Herlig stoner som balanserer hårfint på grensa til metall, i motsetning til sisteskiva Gods of the Earth, som er bare er gitarrunkeri opp og ned gata. Det er åpenbart at Guitar Hero aldri skulle ha plukka dem opp, for å tekkes sitt plutselig enorme publikum må man diske opp med åttitalls runkemetall. Kjipt, kan man si; især når de har blitt kong overlegne - begge Norge-konsertene har blitt avlyst.

Funk, Spotify, og greier.

2009-04-24T17:23:00.004+02:00

Det begynner sakte å gå opp for meg nøyaktig hvor brilliant og revolusjonerende Spotify er. Jeg satt på Fru Hagen igår (Balsam var stengt, så da gikk man tilfeldig og på måfå), med en venninne og drakk øl. Jeg oppdaget etterhvert at de spilte en del funk/soul/etc., en sjanger jeg er glad men lite bevandret i, og da jeg stakk bort til baren etter mer øl, så hadde de selvsagt en skjerm med en Spotify-spilleliste. Følgelig trengte jeg bare å lene meg frem og notere meg (jeg går med ei blokk i baklomma hvor jeg skriver ned alt av musikk og film og etc. som må sjekkes ut) navnet på albumet: What it Is!: Funky Soul and Rare Grooves. Kvadruppelalbum tettpakka med fet funk og greier fra seksti- og søttitallet, som tilogmed er å plukke opp fra PK. Riktignok til en del hundringser, så man får vente til neste lønningspose, men imellomtida har man jo for fanden Spotify - selv om jeg blir redusert til å høre på det gjennom kjipe laptophøytalere.

Og i tillegg fant jeg to låter som umiddelbart var så kule at jeg må skaffe meg skive av de bandene: The Bar-Kays og Grassella Oliphant Quartet. Og med 91 låter av ulike artister er jeg klar for et skikkelig dypdykk i enda en sjanger, jeg trenger uansett en pause fra all stoneren jeg graver opp.

Method Man og Redman kjem til Noreg!

2009-04-24T16:42:00.002+02:00

Følgelig har man hørt seg ihjel på den udiskutabelt kuleste hip-hop-skiva i eksistens, Blackout! Begge er uhorvelig dyktige MC-er, og de nitten låtene tettpakket med fete beats og vers leveres gjennomført og avslappa, med enorme doser selvironi. Blackout II er jo på trappene også, så man kan ikke gjøre annet enn å glede seg. Og skrape sammen 500 spenn til billettene.

Ellers har jeg hørt litt på Ghosts I-IV idag, deilig skive som i stor grad bidro til å redde mitt syn på NIN. Jeg ble vel frelst rundt da Fragile-remixene kom ut, og With Teeth var i stor grad en herlig blanding av popteften man hele tida luktet i bakgrunnen av Reznors verk, blandet med den umiskjennelige gritty industrielle greia. Nærmest litt sånn industriell disko, selv om det kanskje er å dra den litt langt - det var uansett fryktelig catchy og et modig steg, noe som gjorde Year Zero til slik en skuffelse. Platte basstunge låter som red indiebølgen for det den var verdt, noen må vel ha hviska Reznor i øret at det var spenn å tjene.

Men så kom Ghosts, og tett etterpå både singelen Discipline (som nesten er en Only-remix i mine ører) og skiva The Slip, og redda alt inn. Ghosts fortoner seg som en slags instrumentell Fragile II, med uhorvelig mye eksperimentering og lekre lydlandskap. Musikk man kan drømme seg bort i, og våkne opp til nye spennende elementer hver gang. The Slip er den eneste verdige oppfølgeren til With Teeth, følger i stor grad samme oppskriften, men med en del lærdommer fra Ghosts-prosjektet. Så ja, Year Zero er tilgitt og glemt, jeg later som jeg ikke ser den i platebutikkene. Fingrene kryssa for at han remixer dritten ut av både The Slip og Ghosts I-IV.

Hurra, blogg

2009-04-23T20:24:00.001+02:00

Dette skulle jeg egentlig ikke begynne med, men jeg trenger et sted å lire av meg mine betraktninger rundt musikk. Det får holde for introduksjon.

Idag har jeg fulgt opp svartmetallkicket fra igår, som ble innledet av en kort samtale med en arbeidskollega blant mye ølrall, som gikk på at hun hadde grungete avklipte olabukser til shorts, noe hun mente var mer metalltrommis. "Jaha, metalltrommis, det er jo kult" kommenterte en kollega, og jeg slo til med at man trenger jo strengt talt bare en basstromme og en svær tom som man dæljer løs på om hverandre for harde livet for å få det ekte soundet. Jfr. den grusomme tromminga på De Mysteriis (digresjon: denne meningen førte til at jeg ble spytta på og trua med juling på toleransens høyborg, Unholy). Uansett, da har jeg lyttet til:

- Ljå - Til avsky for livet, som er råflott sørnorsk svartmetall av ypperste kaliber, spilt av en passe selvironisk gjeng. De maser om at de holder på med skive nr. tre, noe som er på tide, så de kan få turnert litt også.
- Darkthrone - Hate Them, en klassiker jeg aldri blir lei av, og i mine øyne deres flotteste utgivelse (tett etterfulgt av Panzerfaust). Enkel punkete svartmetall med akkurat riktig mengde seige partier, ultragrim vokal og beinfet tromming. En bauta, og en (fortsatt) temmelig hard utfordring til det voksende svartmetallmiljøet i Norge.
- Drudkh - Autumn Aurora, ukrainsk najonalistisk svart. Jeg er litt bekymra for at teksten, som jeg ikke forstår, er litt ... fascistisk av seg? men gir litt faen siden musikken er så himla bra. En del Burzum-inspirasjon ute og går hos dem, tenker jeg, med tung påvirkning av folkemusikk. Skivene deres er litt same-y, men åpningssporet på denne (Summoning the Rain) stikker seg brutalt ut. Bandet er forøvrig kjent for å nekte å gi ut noe informasjon whatsoever om seg selv, til det plutselig er ei skive ute og går. Som er klin umulig å få tak i. Forrige jeg fikk fingra mine på, Estrangement, var forøvrig kuk.

Ellers slo jeg ihjel litt tid på PK idag, og plukka med meg Ojos de brujo sin siste, Aocaná, som forløpig er ganske fin og sommerlig. Like deler flamenco, rumba, bass og hip-hop - nesten antydninger til dub til tider. Deilig fusion, og selv om låtene blir litt løsrevet fra hverandre fungerer det veldig bra i mine ører. Plukka også med meg Throne of Katarsis - Helvete - Det iskalde mørket, som ifølge det lille jeg hørte på myspace var temmelig kul svart av den gamle skole, men ikke fått hørt nok på enda. Til sist ble jeg trigga på Black Lips av en anmeldelse i Spirit, hørte på 200 Million Thousand og Let it Bloom, og tok til slutt sistnevnte. Ganske sær greie i møtepunktet mellom punk, garage og rockabilly, men definitivt ei skive jeg må høre nærmere på.

Og, etter svartmetallbølgen hadde lagt seg fikk jeg dratt frem Sonic Flower (s/t), et herlig japansk psykedelisk rockband jeg oppdaga for litt siden, og det nærmest obligatoriske Ting Tings - We Started Nothing, som jeg ble hodestups forelska i etter jeg tok meg tida til å lytte til hvor avsindig fengende That's Not My Name egentlig er. Endelig litt elektronikaleflende indiepop som vet hvordan man skal lage et bra og grisefengende lydbilde.