Where's your moustache?

My wife shaved it off while I was sleeping. She's now in a shelter for battered women.

Nick Cave åpna med det sterkeste kortet han kunne ha på en regnværsdag - Tupelo. Videre derfra var det en ok konsert med noen skikkelige høydare (bl.a. en svært kul oppdatering av Deanna), og mye rask fra The Good Son (denne ble spilt inn etter de sparka heroinen, og har jævla høy allsangfaktor) som jeg absolutt ikke kan fordra. Men, låtene jeg storkoste meg med var: Tupelo, Dig, Lazarus, Dig!!!, Red Right Hand, Mercy Seat, Papa Won't Leave You, Henry, Deanna, Stagger Lee og Midnight Man. Full setliste her, forøvrig. Må også nevne Into My Arms som de rakk å massakrere ved å slenge på altfor raske trommer og en helt håpløs basslinje. Cave på piano og Ellis på fele hadde holdt i massevis.

Gitaristen for øyeblikket er en dyktig fyr, men gjør absolutt ikke nok ut av seg til å ha noe scenenærvær. Warren Ellis trua som vanlig med å stjele showet helt fra Cave, og reiv løs på fele og mandolin som en psykopat. Det eneste som trakk ordentlig ned på lyden var altfor høy basstromme som hørte ut som tordenbrak, og litt for høy bass også.

Litt tidligere på dagen spilte Heroes & Zeroes, som nessssten klarte å forsvare den store scenen. Ble veldig likt som skiva, men straks mye mer bedagelig når man kunne ligge tilbake i gresset med en øl. Jeg liker at de spiller såpass tight sammen, at de som tre personer låter som fem, og at de har såpass interessant sammenblanding av poprock og mer støyete partier, men det blir litt likt i lengden. Jeg ser frem mot ei ny skive hvor de forhåpentligvis eksperimenterer enda mer fremfor å gå i Kaizers-fella hvor man har en kul idé og aldri kommer seg videre (førsteskiva til Kaizers var den beste, og den og Evig Pint er de eneste jeg akter å godkjenne).