Grining til TV-serier og trip-hop

Vel, litt klam i øyekroken ihvertfall. Driver og ser siste halvdel av femte sesong House nå, og da kom jeg på slutten av fjerde som var helt vanvittig rørende, og akkurat på det tristeste øyeblikket kommer José González' cover av Teardrop. Kanskje noe av det mest treffende av soundtrack jeg har vært borti til triste scener. Ja, jeg er kanskje litt over gjennomsnittet entusiastisk over House, men det var veldig fint.

Riktignok er Massive Attack sin original vanskelig å sammenligne, men jeg synes González har gjort en utrolig sterk cover av den og tatt den egentlig litt laidback og melankolske trip-hopen og gjort det til noe mer desperat og intenst. Then again, Mezzanine er ei fantastisk skive, og jeg synes González jevnt over er bittelitt oppskrytt - kassegitarkos kan fort bli kjedelig i mine ører og jeg synes sånn jevnt over singer/songwriter er ganske slitsomt. Hederlige unntak er selvsagt slikt som Nick Drake, som er fryktelig sår og fin trass i sjarmerende små poparrangementer med strykere og piano her og der, Merz som strengt talt er litt for eksentrisk til å plasseres i singer/songwriter-båsen, balladeskivene til Nick Cave (selvsagt), og min lille guilty pleasure: Tom McRae.

Men ja, det er jevnt over deiligere med trip-hop. En annen stor favoritt der er Portishead, især Dummy og den herlig gritty live-skiva deres. Sisteskiva deres, derimot? Oppkast. Jeg hater når trip hop-banda som ikke har vært poppis siden typ 2000 plutselig skal gjøre comeback. Portishead stapper skiva si full av liksom-flinkis drum-n-bass-crossover og møkk, og låter bare overprodusert og overselvsikre. For ikke å nevne Morcheeba-konserten jeg ble narret med på nå nylig fordi folk har et nostalgisk forhold til Big Calm: Kjedelig og anonym vokalist og en egentlig litt keitete og enkel gitarist som endelig hadde lært seg bluesskalaen og skulle dytte små licks og soloer inn overalt, helt hysterisk dårlige greier som fulgte alle klisjéer. Og ja, de avslutta hver. eneste. låt. med den derre fordømte greia hvor alle grinder litt raskt og lite samstemt på instrumenta frem til gitaristen slipper ut en liten sluttsolo og de avslutter på en samlet akkord. Du veit, som på Rock Band hvor du kan skåre ekstra poeng ved å slå løs på gitaren som en hjernedød ape. Det er ikke lenger kul musikk, det er en tufs som stabla kompisa sine på beina igjen, surfa på et gammelt bandnavn, og bestemte seg for å vise alle de stakkars nostalgikerne at han har lært seg tre grep til på gitaren. For trip-hop er så innmari gitarbasert!

A propos, jeg skulle ønske Martina Topley-Bird lagde flere låter som dette. Fra spillet Fahrenheit, ja.