Vårvær og stoner

Jeg har postulert at våren er her, og da blir fort musikksmaken min litt ensidig. Stoner er sommer, sånn er det bare. Klare favoritter er Queens of the Stone Ages første (selvtitulerte) skive, fylt til randen med tunge gitarer, lekne riff, og mye dritfeit bass - helt klart skiva som skapte hele stoneropplevelsen for meg; og Kyuss - ...and the Circus Leaves Town som bare er helt herlig og tilbakelent. Hommes gitar bare roter seg helt ut på syretripp og leverer suggerende riff etter dritfeit solo, Garcia synger herlig, trommene er på plass hele veien med akkurat riktig tyngde, og bassen. Bassen lever sitt eget jævla liv, sniker seg rundt gitarakkordene med enkle og råfete riff. Det hele kulminerer i min midlertidige favorittlåt av Kyuss, Spaceship Landing, men andre låter å være obs på er One Inch Man, Phototropic og Jumbo Blimp Jumbo. I tillegg er Sasquatch - II sabla flott stoner som sklir over i vanlig bluesrock, og er absolutt ei skive som er bygd for sommeren. Ifølge myspacen deres driver de og snekrer på ei tredjeskive (endelig), så da får man enda mer stoner å kose seg med.

Tidsnok får jeg hive meg på DC++ og lete etter brukere med fete stonersamlinger. Det er alvorlig talt den beste måten å oppdage ny musikk på - finn en bra hub, finn brukere som deler din smak, last ned som en galning, lytt gjennom, og kjøp det du liker. Uten det hadde jeg aldri klart å grave opp greier som 35007, et genialt nederlandsk band med blytung psykedelisk rock av ypperste klasse. Dette er bandet som først fikk meg til å forstå den derre astralreisegreia med psych.

Ellers har det gått litt i Grinderman, ei skive som bare fortsetter å vokse på meg, alltid noe nytt å få ut av låtene, spesielt When My Love Comes Down. Skiva har i det hele tatt en nydelig punkete nerve som bringer veldig mye tilbake fra de første tre Cave-skivene, men med en veldig spontan og lydtung vibb, noe man kan takke mirakelmannen Warren Ellis for. De lydene han presser ut av fele og mandolin og et knippe pedaler er formidable. Alle soloer burde vært som No Pussy Blues sine. Gleder meg noe jævlig til Bad Seeds-konserten i sommer, men merker at jeg nesten ønsker meg Grinderman-konsert i tilfelle de skulle slumpe til å spille noe fra de forferdelige skivene Nocturama og Lyre of Orpheus/Abbattoir Blues, eller tidligere fadeser som The Good Son, eller den skiva som alle liker og jeg bare synes er kjedelig - Murder Ballads. Låter jeg håper på å få høre er Mercy Seat, Tupelo, Wanted Man, Hallelujah, Oh My Lord, Lay Me Low, Loverman, Brother My Cup is Empty, sånn rent bortsett fra de obligatoriske bra låtene de spiller fra Dig, Lazarus, Dig!!! Angrer som en hund at jeg ikke var på Spektrum-konserten, men jeg gikk litt utifra at akustikken ville knuse opplevelsen. Det gjorde den ikke, ifølge sikre kilder.

En dag i sola

Går fortsatt mye i den funk-perla her, altfor mange låter til å gå lei.

Vel hjemme påkrevde sommeren litt ståk i form av Flaming Lips - In a Priest Driven Ambulance, herlig poprockstøy og min favorittskive av bandet. Videre måtte man låne øre til Stooges og Raw Power, ei skive som egentlig passer alle årstider men føles ekstra rå om våren/sommeren. Denne sammen med Fun House er vel noe av det ypperste som finnes innen punk, selv om det strengt talt er garage. Gitarer skrudd altfor høyt opp, og et androgynt kattemenneske som skriker seg hes i mikrofonen. Hvorfor måtte de ødelegge alt med et mandatory comeback?

Etter å ha stjålet en sofa og litt sånn så fortsatte kvelden med The Sword, et must for meg når det er litt semifest hjemme, og da snakker vi selvsagt skiva Age of Winters. Herlig stoner som balanserer hårfint på grensa til metall, i motsetning til sisteskiva Gods of the Earth, som er bare er gitarrunkeri opp og ned gata. Det er åpenbart at Guitar Hero aldri skulle ha plukka dem opp, for å tekkes sitt plutselig enorme publikum må man diske opp med åttitalls runkemetall. Kjipt, kan man si; især når de har blitt kong overlegne - begge Norge-konsertene har blitt avlyst.

Funk, Spotify, og greier.

Det begynner sakte å gå opp for meg nøyaktig hvor brilliant og revolusjonerende Spotify er. Jeg satt på Fru Hagen igår (Balsam var stengt, så da gikk man tilfeldig og på måfå), med en venninne og drakk øl. Jeg oppdaget etterhvert at de spilte en del funk/soul/etc., en sjanger jeg er glad men lite bevandret i, og da jeg stakk bort til baren etter mer øl, så hadde de selvsagt en skjerm med en Spotify-spilleliste. Følgelig trengte jeg bare å lene meg frem og notere meg (jeg går med ei blokk i baklomma hvor jeg skriver ned alt av musikk og film og etc. som må sjekkes ut) navnet på albumet: What it Is!: Funky Soul and Rare Grooves. Kvadruppelalbum tettpakka med fet funk og greier fra seksti- og søttitallet, som tilogmed er å plukke opp fra PK. Riktignok til en del hundringser, så man får vente til neste lønningspose, men imellomtida har man jo for fanden Spotify - selv om jeg blir redusert til å høre på det gjennom kjipe laptophøytalere.

Og i tillegg fant jeg to låter som umiddelbart var så kule at jeg må skaffe meg skive av de bandene: The Bar-Kays og Grassella Oliphant Quartet. Og med 91 låter av ulike artister er jeg klar for et skikkelig dypdykk i enda en sjanger, jeg trenger uansett en pause fra all stoneren jeg graver opp.

Method Man og Redman kjem til Noreg!

Følgelig har man hørt seg ihjel på den udiskutabelt kuleste hip-hop-skiva i eksistens, Blackout! Begge er uhorvelig dyktige MC-er, og de nitten låtene tettpakket med fete beats og vers leveres gjennomført og avslappa, med enorme doser selvironi. Blackout II er jo på trappene også, så man kan ikke gjøre annet enn å glede seg. Og skrape sammen 500 spenn til billettene.

Ellers har jeg hørt litt på Ghosts I-IV idag, deilig skive som i stor grad bidro til å redde mitt syn på NIN. Jeg ble vel frelst rundt da Fragile-remixene kom ut, og With Teeth var i stor grad en herlig blanding av popteften man hele tida luktet i bakgrunnen av Reznors verk, blandet med den umiskjennelige gritty industrielle greia. Nærmest litt sånn industriell disko, selv om det kanskje er å dra den litt langt - det var uansett fryktelig catchy og et modig steg, noe som gjorde Year Zero til slik en skuffelse. Platte basstunge låter som red indiebølgen for det den var verdt, noen må vel ha hviska Reznor i øret at det var spenn å tjene.

Men så kom Ghosts, og tett etterpå både singelen Discipline (som nesten er en Only-remix i mine ører) og skiva The Slip, og redda alt inn. Ghosts fortoner seg som en slags instrumentell Fragile II, med uhorvelig mye eksperimentering og lekre lydlandskap. Musikk man kan drømme seg bort i, og våkne opp til nye spennende elementer hver gang. The Slip er den eneste verdige oppfølgeren til With Teeth, følger i stor grad samme oppskriften, men med en del lærdommer fra Ghosts-prosjektet. Så ja, Year Zero er tilgitt og glemt, jeg later som jeg ikke ser den i platebutikkene. Fingrene kryssa for at han remixer dritten ut av både The Slip og Ghosts I-IV.

Hurra, blogg

Dette skulle jeg egentlig ikke begynne med, men jeg trenger et sted å lire av meg mine betraktninger rundt musikk. Det får holde for introduksjon.

Idag har jeg fulgt opp svartmetallkicket fra igår, som ble innledet av en kort samtale med en arbeidskollega blant mye ølrall, som gikk på at hun hadde grungete avklipte olabukser til shorts, noe hun mente var mer metalltrommis. "Jaha, metalltrommis, det er jo kult" kommenterte en kollega, og jeg slo til med at man trenger jo strengt talt bare en basstromme og en svær tom som man dæljer løs på om hverandre for harde livet for å få det ekte soundet. Jfr. den grusomme tromminga på De Mysteriis (digresjon: denne meningen førte til at jeg ble spytta på og trua med juling på toleransens høyborg, Unholy). Uansett, da har jeg lyttet til:

- Ljå - Til avsky for livet, som er råflott sørnorsk svartmetall av ypperste kaliber, spilt av en passe selvironisk gjeng. De maser om at de holder på med skive nr. tre, noe som er på tide, så de kan få turnert litt også.
- Darkthrone - Hate Them, en klassiker jeg aldri blir lei av, og i mine øyne deres flotteste utgivelse (tett etterfulgt av Panzerfaust). Enkel punkete svartmetall med akkurat riktig mengde seige partier, ultragrim vokal og beinfet tromming. En bauta, og en (fortsatt) temmelig hard utfordring til det voksende svartmetallmiljøet i Norge.
- Drudkh - Autumn Aurora, ukrainsk najonalistisk svart. Jeg er litt bekymra for at teksten, som jeg ikke forstår, er litt ... fascistisk av seg? men gir litt faen siden musikken er så himla bra. En del Burzum-inspirasjon ute og går hos dem, tenker jeg, med tung påvirkning av folkemusikk. Skivene deres er litt same-y, men åpningssporet på denne (Summoning the Rain) stikker seg brutalt ut. Bandet er forøvrig kjent for å nekte å gi ut noe informasjon whatsoever om seg selv, til det plutselig er ei skive ute og går. Som er klin umulig å få tak i. Forrige jeg fikk fingra mine på, Estrangement, var forøvrig kuk.

Ellers slo jeg ihjel litt tid på PK idag, og plukka med meg Ojos de brujo sin siste, Aocaná, som forløpig er ganske fin og sommerlig. Like deler flamenco, rumba, bass og hip-hop - nesten antydninger til dub til tider. Deilig fusion, og selv om låtene blir litt løsrevet fra hverandre fungerer det veldig bra i mine ører. Plukka også med meg Throne of Katarsis - Helvete - Det iskalde mørket, som ifølge det lille jeg hørte på myspace var temmelig kul svart av den gamle skole, men ikke fått hørt nok på enda. Til sist ble jeg trigga på Black Lips av en anmeldelse i Spirit, hørte på 200 Million Thousand og Let it Bloom, og tok til slutt sistnevnte. Ganske sær greie i møtepunktet mellom punk, garage og rockabilly, men definitivt ei skive jeg må høre nærmere på.

Og, etter svartmetallbølgen hadde lagt seg fikk jeg dratt frem Sonic Flower (s/t), et herlig japansk psykedelisk rockband jeg oppdaga for litt siden, og det nærmest obligatoriske Ting Tings - We Started Nothing, som jeg ble hodestups forelska i etter jeg tok meg tida til å lytte til hvor avsindig fengende That's Not My Name egentlig er. Endelig litt elektronikaleflende indiepop som vet hvordan man skal lage et bra og grisefengende lydbilde.