Endelig var nettet på plass i den nye leiligheten. Vært mye hektisk i det siste, men jeg har fått snurra førsteskiva til The Brought Low (som selvsagt bare er tilgjengelig på vinyl) et par ganger. De er litt bluesrockete greier med litt stonerlyd av og til på førsteskiva, men på andreskiva (Right on Time) ble det enda mer blues, dog litt uryddig lydbilde, og det mangla litt på låtkonstruksjonen også. Men ifølge dem selv så er tredjeskiva på vei, så får håpe de er litt sikrere og produserer et skikkelig resultat.
Også hengt meg litt opp i klassisk musikk i det siste, har snurra noen vinyler med Karajan som tolker Tsjajkovskij, og det er deilige greier (det er klin umulig å linke til dette på Spotify siden navnet opptrer på hundre forskjellige måter, men søk på den engelske skrivemåten 'Tchaikovsky'). I tillegg har jeg hørt masse på min desiderte favorittkomponist, Stravinskij, spesielt Vårofferet (Rite of Spring/Sacre du Printemps - her i en helt ok versjon ved Columbia Symphony Orchestra. Her, derimot, er det en veldig god versjon av Ildfuglen ved London Symphony Orchestra). Vinylen min er ved Orchestre Symphonique de Montreal, og det låter særs bra. Jeg driver og lærer meg kontinuerlig hvilke komponister jeg liker, hvilke områder av klassisk jeg ikke liker (jeg kan for eksempel ikke fordra kammermusikk fra barokken), og har så smått begynt å lære meg litt om hvilke orkester som er noe å samle på. Det er et helvete å holde oversikt, men det er jo greit å prøve å oppdrive en best mulig innspilling av verkene man liker. Enn så lenge hiver jeg meg over vinyler med tilsynelatende gode orkester og komponister jeg liker, og tar det derfra. Så får man se om jeg greier å spare opp til en anstendig vinylsamling med Wagners Götterdämmerung.
Til slutt så børsta jeg litt støv av War of the Worlds-vinylen min. Fortsatt herlige greier, selv om den litt særegne sent-søttitalls-synthhælvete-hørespill-stilen ikke helt slår an her hjemme. Vanskelig å forklare greia om du ikke har hørt det, bare lytt og se om du hater det eller ei. The chances of anything coming from Mars is a million to one - but still they come!
tirsdag 28. juli 2009
mandag 20. juli 2009
Vinylherlighet
Rydder meg på plass i den nye kåken, kobla opp anlegget, og tenkte jeg skulle sjekke om vinylspilleren fortsatt var like gåen. På mirakuløst vis har stifta blitt helt ok (ikke fullt så bra lyd som jeg helst vil ha, altså, men helt akseptabel). Så da snurra jeg gjennom splitten til Wata (fra Boris - kunne omtrent vært Boris, ettersom de andre to er med. Men det er vel en litt mer passiv affære for dem) og Ai Aso, også kjent som She's so Heavy. Ai Asos låt, Island, er forøvrig en King Crimson-cover. I tillegg til de særdeles stilige og lavmælte poplåtene, så er 45-en utstyrt med en 60-siders bok, stort sett med moteshots av de yndige jentene, i kjent Fangsanalsatan-stil. Temmelig snasen utgivelse, eksisterer kun i 1500 utgaver om man skal tro wiki.
Spilte også gjennom en 45-er fra Wolves in the Throne Room, som ble utgitt sammen med den nyeste skiva. Kul sak, 2 litt mer lavmælte låter (á la forrige skiva, Two Hunters) på ene sida, og en beinhard sak på den andre. Absolutt valuta for penga. Deretter snurra jeg gjennom min splitter nye Flaming Lips-vinyl, In a Priest Driven Ambulance (ja, det er favorittskiva mi av dem), og det låt grisedeilig. For de uinvidde er det støyrock med uhyre mye popteft, og en god dose blues kasta inn for good measure. Og deilige out there surrealistiske tekster om gud, kjærlighet, og å være født den dagen de skjøt ut hjernen på John Lennon.
Så ble det jammen meg personlig favoritt av Nick Cave, Let Love In, som jeg ikke har hørt på en stund siden moren til slira skusla bort CD-en. Deilig gjenhør, og låter som Loverman og Lay Me Low slutter aldri å ta meg på senga med sin herlige desperasjon og råhet. Hvis du ikke har hørt på denne før, gjør deg selv en tjeneste. Trykk på den fordømte linken.
Hørte også på (ja, det var en lang arbeidsøkt) La Casa Fantom sin (tror jeg) siste vinyl - Fredløs. Enormt fett, de fortsetter å være like velproduserte, men bevarer samtidig brutaliteten fra liveshow og tidligere skiver. Jævlig spennende lyd, minner av og til litt om Angora Static. De er altså en two-piece på bass og trommer, bassisten spiller power-chords med fuzz på bassen mens han hardcoreskriker som en villmann, og resultatet blir jævla fet hardcore/punk med mye sans for låtkonstruksjon og innestengt angst. Låter kan lyttes fra hjemmesida deres. Få dem med deg live om de skulle spille i nærheten av deg også, skamfete saker!
Helt til slutt snurra jeg Blockheads Downtown Science, som jeg nevnte for noen innlegg siden. Veldig fet klipp-og-lim-produksjon med masse kul jazzogdetmersampling fra produsenten bak Aesop Rocks to første skikkelige langspillere (Float og Labor Days). Deilig å bare slappe helt av til.
Og det var dagens vinylsnurring.
Spilte også gjennom en 45-er fra Wolves in the Throne Room, som ble utgitt sammen med den nyeste skiva. Kul sak, 2 litt mer lavmælte låter (á la forrige skiva, Two Hunters) på ene sida, og en beinhard sak på den andre. Absolutt valuta for penga. Deretter snurra jeg gjennom min splitter nye Flaming Lips-vinyl, In a Priest Driven Ambulance (ja, det er favorittskiva mi av dem), og det låt grisedeilig. For de uinvidde er det støyrock med uhyre mye popteft, og en god dose blues kasta inn for good measure. Og deilige out there surrealistiske tekster om gud, kjærlighet, og å være født den dagen de skjøt ut hjernen på John Lennon.
Så ble det jammen meg personlig favoritt av Nick Cave, Let Love In, som jeg ikke har hørt på en stund siden moren til slira skusla bort CD-en. Deilig gjenhør, og låter som Loverman og Lay Me Low slutter aldri å ta meg på senga med sin herlige desperasjon og råhet. Hvis du ikke har hørt på denne før, gjør deg selv en tjeneste. Trykk på den fordømte linken.
Hørte også på (ja, det var en lang arbeidsøkt) La Casa Fantom sin (tror jeg) siste vinyl - Fredløs. Enormt fett, de fortsetter å være like velproduserte, men bevarer samtidig brutaliteten fra liveshow og tidligere skiver. Jævlig spennende lyd, minner av og til litt om Angora Static. De er altså en two-piece på bass og trommer, bassisten spiller power-chords med fuzz på bassen mens han hardcoreskriker som en villmann, og resultatet blir jævla fet hardcore/punk med mye sans for låtkonstruksjon og innestengt angst. Låter kan lyttes fra hjemmesida deres. Få dem med deg live om de skulle spille i nærheten av deg også, skamfete saker!
Helt til slutt snurra jeg Blockheads Downtown Science, som jeg nevnte for noen innlegg siden. Veldig fet klipp-og-lim-produksjon med masse kul jazzogdetmersampling fra produsenten bak Aesop Rocks to første skikkelige langspillere (Float og Labor Days). Deilig å bare slappe helt av til.
Og det var dagens vinylsnurring.
Og enda mer
South of Heaven (Studentersamfunnet etc.) disker opp med Panzerfaust, The Exalted Piledriver og Deathhammer, og lover mye thrash og svartmetall for penga. Har ikke fått lytta enda, men kommer med rapport! I tillegg lytter jeg til The Drones, som spiller på Garage 30. september, låter umiddelbart ganske fett i sånn skranglete Nick Cave-land.
Redigert: Ang. South of Heaven var det visst egentlig bare Deathhammer som hadde noe solid å rutte med, og bare såvidt Panzerfaust. Så kan det gå.
Redigert: Ang. South of Heaven var det visst egentlig bare Deathhammer som hadde noe solid å rutte med, og bare såvidt Panzerfaust. Så kan det gå.
Gigjakter igjen
Jess, driver og graver litt. Fant ut at det var litt gratis spilling under Dyvekes bro iløpet av Øya, og onsdagen (12/8) spiller Bare Egil og Black Debbath, to temmelig flotte band fra duplexkollektivet. Norsk tullemusikk på sitt aller beste (selv om ingen kan ta tronen fra Gartnerlosjen). I tillegg spiller Blodbank, som de fleste som noensinne har vært på Blitz sikkert har hørt om. Helt streite punkegreier, så det blir nok mye poging og moro. Lørdagen (15/8) under den samme brua spiller The Phantoms, som er ganske kul ska selv om det ikke er sjangeren jeg er mest begeistra for her i verden; og i tillegg spiller Senit som etter sigende er et kult rockband fra Spoon Train Audio.
Så jakta man på Garage, og fant The Ghost of a Thousand som spiller 15. august (altså samme lørdagen som Phantoms og Senit), temmelig beinhard hardcore/punk. Satt som faen det jeg lytta til, så showet må jo bli skambra. Dagen etterpå er det drone på programmet på Garage, med Mourning Leaves. Låter umiddelbart interessant, og når det atpåtil er gratis på lillescenen må man vel kunne slå til.
The Freeks, som består av folk fra Nebula, Earthless, Kyuss og jegvetikkehva spiller 10. oktober på Garage, men er litt skeptisk - vanligvis pleier man ikke å fronte banda man kommer fra så grundig, og det lille rasket som ligger ute på myspacen virker ganske out there. Men, det kan jo også bli ganske kult.
Så jakta man på Garage, og fant The Ghost of a Thousand som spiller 15. august (altså samme lørdagen som Phantoms og Senit), temmelig beinhard hardcore/punk. Satt som faen det jeg lytta til, så showet må jo bli skambra. Dagen etterpå er det drone på programmet på Garage, med Mourning Leaves. Låter umiddelbart interessant, og når det atpåtil er gratis på lillescenen må man vel kunne slå til.
The Freeks, som består av folk fra Nebula, Earthless, Kyuss og jegvetikkehva spiller 10. oktober på Garage, men er litt skeptisk - vanligvis pleier man ikke å fronte banda man kommer fra så grundig, og det lille rasket som ligger ute på myspacen virker ganske out there. Men, det kan jo også bli ganske kult.
lørdag 18. juli 2009
En siste spennende nyhet:
Jeg gravde opp last.fm-profilen min fra glemselen etter jeg så at den kunne hookes opp til spotify. Instawin. Resetta hele greia, og nå kommer den forhåpentligvis til å gjenspeile musikksmaken min sånn noenlunde.
South
Mja, jamfør innlegget før forrige, så lytta jeg gjennom South-skiva From Here On In nå, og det er veldig bra britisk pop/post-rock-greier, og ikke minst veldig behagelig. Lytt, lytt, lytt!
Megaupdate! del 2
Istedenfor én vegg av tekst, kommer to. Jeg har også i det siste gravd frem Bloody Hollies igjen, spesifikt skiva If Footmen Tire You..., som er herlig garage rock slik det skal gjøres - skringende vokal, nesten punkete gitarer, og kjapp rytme som låner litt fra rockabilly (saksa fra myspacen deres, forøvrig: "it would be much more appropriate to put The Bloody Hollies into the category of Bluesy Punk, if such a genre even exists. If not before, then it does now and this band is situated in the eye of this enjoyable hurricane. If one word had to be used to define their sound it would be 'debauchery.'"). Lett et album som passer til enhver tid. Så de live for en stund tilbake (må vel ha vært i '07 eller noe, like før sisteskiva kom ut, som jeg enda ikke har fått hørt på), og det var temmelig forrykende greier, de spilte øra av alle på Elm, og da folk skulle ha ekstranummer på ekstranummer (noe jeg digger med små giglokaler i Oslo - folk er jævla gira på å høre mer hele tiden) avslutta de med en sånn supergærn kvarterlang låt som gjorde skam på alle sånne typiske "lang rockelåt som bygger seg opp til hælvete og tilbake igjen" noensinne laget. Kjipern at det er umulig å jage opp noe informasjon om hva de driver med nå.
Også gått litt i Dälek - Gutter Tactics igjen, en herlig stemningsfull skive jeg bare ikke blir lei. Har til gode å høre noe i samme gate som dette, det nærmeste blir vel Alec Empire og El-Ps samarbeid Shards of Pol-Pottery. Du får det for fem pund på hjemmesida til Digital Hardcore Recordings, og kan lese mer om det på wikien.
Annen hip hop jeg har hørt på, men i en helt annen ende av ballparken, er Ghostface Killah, Ironman-skiva, som er fet klassisk hip hop fra Wu-Tang-kollektivet. Jeg rangerer vel Ghostface som det tredje beste medlemmet i Wu-Tang Clan, etter RZA og Method Man; ikke dermed sagt at Ghostface er noe særlig dårligere, han greide f.eks. det aldri Meth fikk rota seg til - å snekre én sabla bra skive alene, dvs. den ovennevnte Ironman. Näru, han har flowen i orden, men jeg tør ikke helt lytte til resten av skivene, ettersom jeg synes Wu-Tang bare gradvis tapte seg utover nittitallet. Hederlig unntak er selvsagt Blackout!, selv om det ikke helt telles.
Helt til slutt bestemte jeg meg for å høre enda nærmere på James Brown, ettersom jeg bare har hørt på Motherlode (som er grisefet funk) og de popete hitsa. Jeg syntes det holdt med førstnevnte en stund, men så gravde jeg opp bl.a. Sex Machine Today, Hell og Black Caesar på Spotify og det er superfunky greier fra ende til annen. På tide å anskaffe seg flere skiver derigården, mao.
Også gått litt i Dälek - Gutter Tactics igjen, en herlig stemningsfull skive jeg bare ikke blir lei. Har til gode å høre noe i samme gate som dette, det nærmeste blir vel Alec Empire og El-Ps samarbeid Shards of Pol-Pottery. Du får det for fem pund på hjemmesida til Digital Hardcore Recordings, og kan lese mer om det på wikien.
Annen hip hop jeg har hørt på, men i en helt annen ende av ballparken, er Ghostface Killah, Ironman-skiva, som er fet klassisk hip hop fra Wu-Tang-kollektivet. Jeg rangerer vel Ghostface som det tredje beste medlemmet i Wu-Tang Clan, etter RZA og Method Man; ikke dermed sagt at Ghostface er noe særlig dårligere, han greide f.eks. det aldri Meth fikk rota seg til - å snekre én sabla bra skive alene, dvs. den ovennevnte Ironman. Näru, han har flowen i orden, men jeg tør ikke helt lytte til resten av skivene, ettersom jeg synes Wu-Tang bare gradvis tapte seg utover nittitallet. Hederlig unntak er selvsagt Blackout!, selv om det ikke helt telles.
Helt til slutt bestemte jeg meg for å høre enda nærmere på James Brown, ettersom jeg bare har hørt på Motherlode (som er grisefet funk) og de popete hitsa. Jeg syntes det holdt med førstnevnte en stund, men så gravde jeg opp bl.a. Sex Machine Today, Hell og Black Caesar på Spotify og det er superfunky greier fra ende til annen. På tide å anskaffe seg flere skiver derigården, mao.
Megaupdate!
Egentlig ikke, men det har vel vært ei uke siden sist takket være flyttehelvetet, så jeg skal fylle opp med en hel del. Vært mye ståk mens jeg flytta ut, bl.a. Darkthrones Panzerfaust - første skiva i kronologien deres jeg liker, de fire første kan du få billig av meg, fuck Fenriz' utsagn om at man ikke behøver å spille bra trommer for å spelle black metal (en metallape maste om at det var jo ikke grimt og true før man hamra på skinna som, nettopp, en ape), men sånn rent bortsett fra de horrible trommene er jo den "legendariske trioen" (A Blaze in the Northern Sky, Transilvanian Hunger og Under a Funeral Moon) ganske fet. Mulig jeg skal gi de en sjanse til ved anledning, men sist jeg prøvde meg for et år sida låt det fortsatt som kuk. Incidently så var det en metallkis som maste om at jeg måtte høre på tidlig Iced Earth om jeg digga Panzerfaust. Skeptisk, siden jeg merker at mye av inspirasjonen til svartmetallen er kjip åttitallsmetall i min bok, men jeg tør ikke erte på meg flere NSBM-ere som ikke har hørt om smak og behag.
I tillegg har jeg hørt litt på Yoshida Tatsuya og Keiji Hainos UHRFASUDHASDD, en ganske støyete og kul skive som flyter litt i frijazzland, I guess. Førstnevnte vet jeg ikke så mye om men Keiji Haino har ihvertfall mange flotte egne og samarbeidsprosjekter som er litt typisk for den japanske støyrock/støy/frijazz-scenen. Sjekk det ut om du tåler litt ståk og pussig klimpring, jevnt over herlige konstruksjoner.
Her om dagen kom jeg også helt plutselig på ei låt som var all the rage i London sist jeg var der (februar i fjor, muligens) - nemlig Mark Ronson sin cover av Radioheads Just (fra The Bends), som er en herlig liten sak med litt klunkete funkgitar, blåsere, kule trommer og rett og slett bare en søttitallsversjon av Radioheads låt, egentlig. Den mangler den kule soloen, men den hadde ikke passa inn i denne versjonen uansett. Veldig laidback og kul, og den svinger skikkelig. Ikke rart den fikk sjukt mye radiotid. Vokalen er forøvrig ved vokalisten fra Phantom Planet (ikke hørt så fryktelig mye på, men det er litt sånn powerpopindiegreier. Ikke helt min bag, men det faktum at de har ei låt med på The O.C. minte meg på en annen låt derfra: South - Paint the Silence. Herlig liten sak som minner en hel del om Elbows første skive, Asleep in the Back - dessverre ikke tilgjengelig på spotify, men et must for enhver regnværsdag eller andre dager med behov for litt deilig og avslappende musikk - både denne låta og Elbow låter vel egentlig veldig typisk for Manchesterscenen fra sent nittitall, en litt skjønn forening av post-rock og britpop og ambience og whathaveyou. Men, superdigresjon over). Men, låta er fra en litt glemt Radiohead-tributeskive: Exit Music: Songs with Radio Heads, som egentlig er ganske kul. Elektronika og dub og andre greier, og milevis unna indieræl som man kunne forventet seg av en sånn tributeskive. Hvilket er hvorfor jeg liker den selv om jeg vanligvis hater tributeskiver.
I tillegg har jeg hørt litt på Yoshida Tatsuya og Keiji Hainos UHRFASUDHASDD, en ganske støyete og kul skive som flyter litt i frijazzland, I guess. Førstnevnte vet jeg ikke så mye om men Keiji Haino har ihvertfall mange flotte egne og samarbeidsprosjekter som er litt typisk for den japanske støyrock/støy/frijazz-scenen. Sjekk det ut om du tåler litt ståk og pussig klimpring, jevnt over herlige konstruksjoner.
Her om dagen kom jeg også helt plutselig på ei låt som var all the rage i London sist jeg var der (februar i fjor, muligens) - nemlig Mark Ronson sin cover av Radioheads Just (fra The Bends), som er en herlig liten sak med litt klunkete funkgitar, blåsere, kule trommer og rett og slett bare en søttitallsversjon av Radioheads låt, egentlig. Den mangler den kule soloen, men den hadde ikke passa inn i denne versjonen uansett. Veldig laidback og kul, og den svinger skikkelig. Ikke rart den fikk sjukt mye radiotid. Vokalen er forøvrig ved vokalisten fra Phantom Planet (ikke hørt så fryktelig mye på, men det er litt sånn powerpopindiegreier. Ikke helt min bag, men det faktum at de har ei låt med på The O.C. minte meg på en annen låt derfra: South - Paint the Silence. Herlig liten sak som minner en hel del om Elbows første skive, Asleep in the Back - dessverre ikke tilgjengelig på spotify, men et must for enhver regnværsdag eller andre dager med behov for litt deilig og avslappende musikk - både denne låta og Elbow låter vel egentlig veldig typisk for Manchesterscenen fra sent nittitall, en litt skjønn forening av post-rock og britpop og ambience og whathaveyou. Men, superdigresjon over). Men, låta er fra en litt glemt Radiohead-tributeskive: Exit Music: Songs with Radio Heads, som egentlig er ganske kul. Elektronika og dub og andre greier, og milevis unna indieræl som man kunne forventet seg av en sånn tributeskive. Hvilket er hvorfor jeg liker den selv om jeg vanligvis hater tributeskiver.
tirsdag 7. juli 2009
Elektronika til flyttinga
Drev og pakka nedi pappesker i går, og tenkte jeg samtidig skulle se å høre på Ladytron, som jeg har ment å gjøre lenge. Hørte i all hovedsak på den nyeste, Velocifero, siden jeg hørte og likte singelen derfra (Ghosts-singelen med remixer er ganske kul også). Og ja, fete og suggerende greier, minna vagt om Miss Kittin & The Hacker, og beviser at jeg er på riktig vei for å finne mer kul elektronika. Og ikke minst var det litt som å miste tida mens jeg pakka for harde livet (nå er forøvrig alle CD-ene og vinylene i esker, blir bare kjipe laptophøytalere eller digge hodetelefoner på meg nå).
Ellers har jeg drevet og hørt litt på Daedelus sin Exquisite Corpse idag, som er ei temmelig kul skive full av klipp-og-lim-sampling og andre fete beats, med noen kule gjesteopptredener (inkludert den ene MF Doom-låta jeg liker. Nei, jeg er ikke noe særlig fan av ham). Anbefales for alle som liker litt eksperimentell sampling og beats á la RJD2 (Deadringer-skiva hans er spesielt fet), Blockhead (produsert en del for Aesop Rock, og skiva Downtown Science er også temmelig kul) og Odd Nosdam (snekra sammen en god del av beatsene til cLOUDDEAD pluss produksjon, og har en del egne utgivelser - sjekk spesielt ut Burner og Live Level Wires).
Til slutt har jeg hørt en del på Björks Vespertine, og klarer fortsatt ikke helt å se verdien av Björk som noe annet en ålreit bakgrunnsmusikk, det er definitivt ikke noe jeg greier å bare sette meg ned å høre på. Muligens med hederlig unntak av Homogenic.
Ellers har jeg drevet og hørt litt på Daedelus sin Exquisite Corpse idag, som er ei temmelig kul skive full av klipp-og-lim-sampling og andre fete beats, med noen kule gjesteopptredener (inkludert den ene MF Doom-låta jeg liker. Nei, jeg er ikke noe særlig fan av ham). Anbefales for alle som liker litt eksperimentell sampling og beats á la RJD2 (Deadringer-skiva hans er spesielt fet), Blockhead (produsert en del for Aesop Rock, og skiva Downtown Science er også temmelig kul) og Odd Nosdam (snekra sammen en god del av beatsene til cLOUDDEAD pluss produksjon, og har en del egne utgivelser - sjekk spesielt ut Burner og Live Level Wires).
Til slutt har jeg hørt en del på Björks Vespertine, og klarer fortsatt ikke helt å se verdien av Björk som noe annet en ålreit bakgrunnsmusikk, det er definitivt ikke noe jeg greier å bare sette meg ned å høre på. Muligens med hederlig unntak av Homogenic.
Konsert: Wolves in the Throne Room + Altaar
Konsert på fredagen med ovennevnte band på Garage. Siden det pissregna tidligere på dagen og fortsatt var litt utrygt men samtidig kom til å bli fitte varmt nedi kjelleren var jeg standsmessig antrukket i boots og ganske opprulla bukser. Sistnevnte hjalp ikke en dritt, det var så varmt og fullt der nede at jeg svetta som en gris, ei heller hjalp det å stå forrerst på Wolves med en haug av metallkids pesende oppå meg. Men, first things first.
Altaar si myspace lovte egentlig noe i doom-land, men det de åpna med var en altfor høy innspilling av domkirkeklokker, og så støy som skulle overdøve det igjen. Jeg pleier ikke å vike tilbake for å få øra mine blåst ut, men jeg har et ambivalent forhold til støy, og det ble litt for mye frijazzflinkiseri for meg. Etter en pils utafor stakk jeg ned igjen, og da hadde de endelig gått over til noe doom-greier som var temmelig fett, men ble litt ujevnt inntrykk. Blir sikkert gøy å se om de utvikler seg litt fremfor å hvile tungt på laptop, parogsøtti pedaler og kred.
Så var det Wolves in the Throne Room, eller som én publikummer sa det: "Plei som blækk metl!" (svartmetallere er mine favorittpublikummere, helt ape hele gjengen, og gjerne stappet til randen med kids som er truer than thou. Eller fullvoksne av samme slag. Triste greier). De gjorde nå som de ble bedt, og spilte drittight. Vokalen drukna ut litt, og spesielt den, øh, ene gitaristen (Will Lindsay går jeg utifra) hørte man ganske lite fra bortsett fra da han virkelig skreik ut lungene. I tillegg var det noen møkkaunger som sto og to bilder i et forbanna kjør, trass i Nathan Weavers gjentatte oppfordringer til å slutte å blitze ham i trynet. "De er idola våre!" jeg gir da en god faen, legg bort det forbanna kameraet, hva faen skal man med bilder av en konsert tatt fra midt i publikum uansett?
Sånn ellers var Nathan imponerende hard på gitaren og holdt steinkontroll på lyden, og Will Lindsay bidro også veldig godt til å fylle ut gitarsounden. Bass og trommer var litt rutineprega og litt grøtete, men fortsatt temmelig bra. Ellers låt de mye som jeg har beskrevet i tidligere blogginlegg, og det var en fet konsert uten så mye som trakk ned. Også god lengde på gigen, de ga det de hadde, og man følte seg fornøyd med låtutvalget da de til slutt seig sammen i varmen og gikk av. Bonus at jeg slapp med kun en lett bangover dagen etterpå!
Altaar si myspace lovte egentlig noe i doom-land, men det de åpna med var en altfor høy innspilling av domkirkeklokker, og så støy som skulle overdøve det igjen. Jeg pleier ikke å vike tilbake for å få øra mine blåst ut, men jeg har et ambivalent forhold til støy, og det ble litt for mye frijazzflinkiseri for meg. Etter en pils utafor stakk jeg ned igjen, og da hadde de endelig gått over til noe doom-greier som var temmelig fett, men ble litt ujevnt inntrykk. Blir sikkert gøy å se om de utvikler seg litt fremfor å hvile tungt på laptop, parogsøtti pedaler og kred.
Så var det Wolves in the Throne Room, eller som én publikummer sa det: "Plei som blækk metl!" (svartmetallere er mine favorittpublikummere, helt ape hele gjengen, og gjerne stappet til randen med kids som er truer than thou. Eller fullvoksne av samme slag. Triste greier). De gjorde nå som de ble bedt, og spilte drittight. Vokalen drukna ut litt, og spesielt den, øh, ene gitaristen (Will Lindsay går jeg utifra) hørte man ganske lite fra bortsett fra da han virkelig skreik ut lungene. I tillegg var det noen møkkaunger som sto og to bilder i et forbanna kjør, trass i Nathan Weavers gjentatte oppfordringer til å slutte å blitze ham i trynet. "De er idola våre!" jeg gir da en god faen, legg bort det forbanna kameraet, hva faen skal man med bilder av en konsert tatt fra midt i publikum uansett?
Sånn ellers var Nathan imponerende hard på gitaren og holdt steinkontroll på lyden, og Will Lindsay bidro også veldig godt til å fylle ut gitarsounden. Bass og trommer var litt rutineprega og litt grøtete, men fortsatt temmelig bra. Ellers låt de mye som jeg har beskrevet i tidligere blogginlegg, og det var en fet konsert uten så mye som trakk ned. Også god lengde på gigen, de ga det de hadde, og man følte seg fornøyd med låtutvalget da de til slutt seig sammen i varmen og gikk av. Bonus at jeg slapp med kun en lett bangover dagen etterpå!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
