Mer mas

Deludo ville at jeg skulle høre på dem, og jeg syntes det var ufattelig kjedelig. Men man kan jo alltids høre på det nye NME-indiebandet og gjøre opp sin egen mening.

Helga nærmer seg

og det er sol ute. Har stort sett hørt på den siste skiva til Q-Tip, Renaissance, og det er ei utrolig smooth skive. Q-Tip bestemte seg for at nå var det nok med alle disse kjipe synthplinkplonkgreiene som dominerte hip-hopverdenen, lysår unna det man en gang i tiden kalte beats og god produksjon; og kjører nå bare livemusikere for å lage beatsene. Men å kalle det beats blir vel å ta litt hardt i det også, for dette er først og fremst veldig smooth soul/funk med en rytme som er tilpassa at den skal rappes over. Og flowen til Q-Tip ligger helt perfekt over lyden, uten å være for dominerende, men tilstedeværende nok til at han kommer til sin rett. Tekster om de nære ting bidrar også til et syrlig stikk mot mainstream hip-hop for tida, og bekrefter en gang for alle at de gamle er eldst.

Noe annet i litt samme gate som jeg har hørt på i det siste er Jamie Lidell, især sisteskiva Jim, som er herlig soul ikledd en litt ny drakt. Lidell har en herlig svart stemme for en spinkel hvit herreman å være, og bærer mye alene, men er også villig til å eksperimentere en hel del med sjangeren og legge inn litt elektronika (noe som var langt mer prominent på forrige skiva, Multiply). Uansett deilig og up-beat sommermusikk som alle fortjener å nyte i sola.

Ellers er det Ojos de Brujo-konsert på sentrum scene, men ikke før 7. november, når det er alt annet enn sommer. De turnerer derimot España i juli/august, så lurer på om ikke jeg må lure meg en tur dit og se dem i riktig klima også.

Helt til slutt må jeg få tipse om Russian Red, som er helt herlig catchy pop fra Spania. Lytt, damn you!

Historieoppgave!

Og driver man med slikt, må det bråk til. Nærmere bestemte Merzbow og Tamarin som sammen lager nok støy til at de aller fleste tanker blokkeres ut, utenom de viktige. Merzbow lager en deilig, uvirkelig støy som bryter ned alle tanker du måtte ha i hodet og lager et perfekt tomrom. Nesten litt zen tilnærming til musikk. I tillegg fungerer sånt som Trinacria - Travel Now Journey Infinitely bra når støyen blir for trengende, herlig pulserende og vegger av lyd. Så neste gang du sliter med eksamen, smell på deg hodetelefonene og kjør Merzbow på høyt volum (Merzzow anbefales), evt. et av samarbeidsprosjektene hans med Boris (som gjerne bytter ut støyen med feedback og mer stillhet mellom slagene - sjekk spesielt ut Sun Baked Snow Cave).

Sånn ellers fikk jeg den nye Crystal Antlers-skiva i posten idag, noe som var på tide. Kanskje ikke like fokusert som EP-en, men fortsatt veldig veldig bra.

Emergenza og fyllskapader

Det som egentlig skulle bli en rolig dag hjemme med litt slæpp-åff hip-hop på spilleren ble plutselig til ut og gjøre øl og å bli narret med på Emergenza, som er enda en sånn derre battle-of-the-bands greie. Bandet som vi skulle se (Forsøksgym) kom vi ørlite for sent til, men vi kom vel omtrent midt i første låta deres, og Rockefeller gjorde det de gjorde best - fucka opp lyden. Rytmegitaren var ikke-eksisterende (hjalp ikke helt at hun spilte helt oppe på halsen), keyboardet fikk en sånn sær bippidibupp tinge over seg, og det var et eller annet pussig med lyden på bassen også. Sånn ellers hadde de kul vokal, halvanstendig låtkonstruksjon, og en bassist som gjorde altfor mye ut av seg.

Så spilte Kin, og jeg ante uråd da alle gikk i slemme slemme metallt-skjorter (av typen Lamb of God). Og joda, det var gutta sine som har hørt seg ihjel på Metallica og klarte å dytte inn alle daumetallklisjéene på to minutter av ei låt. Og iløpet av fem minutter hadde låta allerede hatt sju breakdowns. Hva faen. Jeg sto bare og lo, for det måtte jo være en slags absurd parodi.

Deretter var det Custom, som liksågodt kunne ha spilt AC/DC-covere. Jævlig tighte, ingen missa noe som helst, feilfri fremførelse og skikkelig godt driv i låtene. Og sologitaristen var vel bortimot Angus Young den yngre. Hadde dette vært min type musikk i det hele tatt ville jeg vel satt mer pris på det, men det er fortsatt ytterst respektabelt å være så samspilte og snekre sammen låter så bra i dne alderen. Veldig proft, rett og slett.

Til slutt så man Mollygogo spille, som var et passe kult skaband. Litt manglende messing, men kule riff, og kul sånn nestenhiphopete ska/dance hall-vokal. Grei underholdning til vi vendte snuten mot paragrafen for å virkelig bli overdrevent snydens. Dessverre ble det for sent til at man kom seg på Elephant9-konsert idag - klokka to på Hennie Onstad. De spiller i Drammen neste lørdag dog!

Blackout 2, nigga!

Jada, da var den på plass på spotify (å høre på de radioredigerte versjonene øverst er for horer, forøvrig). Umiddelbart temmelig ålreit, men det skal en hel del til å ta den beinfete introen fra den første og ikke minst tittelsporet. Litt repetisjon av gamle triks, men fortsatt den samme laidback stilen som bærer preg av at det bare er gjort litt på fritida, og heldigvis ingen tegn til overdreven produksjon.

Forøvrig pussig at alle soloprosjekta til Method Man forblir like håpløse. Det er åpenbart at han trenger noen å lene seg på og/eller gi faen ovenfor, for han prøver alt for hardt på skivene sine. Trist når du har en av de feiteste flowene i industrien. Skjønt, Wu-Tang som kollektiv lagde ikke noe bra siden 36 Chambers heller.

Grining til TV-serier og trip-hop

Vel, litt klam i øyekroken ihvertfall. Driver og ser siste halvdel av femte sesong House nå, og da kom jeg på slutten av fjerde som var helt vanvittig rørende, og akkurat på det tristeste øyeblikket kommer José González' cover av Teardrop. Kanskje noe av det mest treffende av soundtrack jeg har vært borti til triste scener. Ja, jeg er kanskje litt over gjennomsnittet entusiastisk over House, men det var veldig fint.

Riktignok er Massive Attack sin original vanskelig å sammenligne, men jeg synes González har gjort en utrolig sterk cover av den og tatt den egentlig litt laidback og melankolske trip-hopen og gjort det til noe mer desperat og intenst. Then again, Mezzanine er ei fantastisk skive, og jeg synes González jevnt over er bittelitt oppskrytt - kassegitarkos kan fort bli kjedelig i mine ører og jeg synes sånn jevnt over singer/songwriter er ganske slitsomt. Hederlige unntak er selvsagt slikt som Nick Drake, som er fryktelig sår og fin trass i sjarmerende små poparrangementer med strykere og piano her og der, Merz som strengt talt er litt for eksentrisk til å plasseres i singer/songwriter-båsen, balladeskivene til Nick Cave (selvsagt), og min lille guilty pleasure: Tom McRae.

Men ja, det er jevnt over deiligere med trip-hop. En annen stor favoritt der er Portishead, især Dummy og den herlig gritty live-skiva deres. Sisteskiva deres, derimot? Oppkast. Jeg hater når trip hop-banda som ikke har vært poppis siden typ 2000 plutselig skal gjøre comeback. Portishead stapper skiva si full av liksom-flinkis drum-n-bass-crossover og møkk, og låter bare overprodusert og overselvsikre. For ikke å nevne Morcheeba-konserten jeg ble narret med på nå nylig fordi folk har et nostalgisk forhold til Big Calm: Kjedelig og anonym vokalist og en egentlig litt keitete og enkel gitarist som endelig hadde lært seg bluesskalaen og skulle dytte små licks og soloer inn overalt, helt hysterisk dårlige greier som fulgte alle klisjéer. Og ja, de avslutta hver. eneste. låt. med den derre fordømte greia hvor alle grinder litt raskt og lite samstemt på instrumenta frem til gitaristen slipper ut en liten sluttsolo og de avslutter på en samlet akkord. Du veit, som på Rock Band hvor du kan skåre ekstra poeng ved å slå løs på gitaren som en hjernedød ape. Det er ikke lenger kul musikk, det er en tufs som stabla kompisa sine på beina igjen, surfa på et gammelt bandnavn, og bestemte seg for å vise alle de stakkars nostalgikerne at han har lært seg tre grep til på gitaren. For trip-hop er så innmari gitarbasert!

A propos, jeg skulle ønske Martina Topley-Bird lagde flere låter som dette. Fra spillet Fahrenheit, ja.

Skive i posten!

Da dukka endelig The Hacker og Miss Kittins First Album opp i posten, har hørt den halvt til døde allerede. Driver og venter på at Crystal Antlers-skiva skal dukke opp også, EP-en var et nydelig sammensurium av støypop og skriking og rallende gitarer, litt som tidlig Flaming Lips som møter Angora Static (glimrende screamo, må vite, komplett med superfengende gitarriff). Mye pop og støy i deilig sammensurium. Mangler liksom litt den popteften, men de tar det igjen med ren energi. Lytt til dem på myspacen.

Ellers har jeg oppdaga The Warlocks (nei, ikke de norske rapperne), som er ganske kul sånn semipsykedelisk greie, litt i samme gate som Velvet Underground, Pink Floyd (men bare den ene bra skiva - Dark Side of the Moon) og sånt. Ganske behagelig så langt.

In other news så har Cage slippi ny EP, syv ganger så emo som før. Hell's Winter er fortsatt ei kul låt, dog.

Elektronika designet for å rocke med kålen din

Jepp, har fulgt på kicket fra Miss Kittin og hørt mye på The Hacker i det siste, især Rêves Mécaniques. Helt speisa og utrolig flott, og mitt allerede slitne hode responderer veldig godt til det hele. Har forøvrig bestilt remix-skiva til Miss Kittin, Mixing Me, og førsteskiva til henne og The Hacker, First Album. Lytt mer til kollaborasjonen på myspacen deres.

Videre har jeg hørt gjennom Aphex Twins glimrende Drukqs igjen idag, og hans spastiske støt utover trommemaskina er bare helt perfekt for å reke rundt i byen/lese tung og semisurrealistisk russisk litteratur.

Resten av dagen går vel til å sjekke ut hvilke artister spotify slynger meg videre til og prøve å stagge lysten til å ta dop.

Fyllerør på en torsdagskveld

Jada, Sugarmama-konsert igår, og jeg ble horribelt full innen kvelden tok slutt. Sugarmama var akkurat så kule live som jeg hadde sett for meg, ettersom de har veldig kul og catchy rock gående. Det som skilte seg veldig positivt ut for meg, var den sabla fete bassisten, bassgrooven lekte seg mellom gitarakkordene hele veien. I det hele tatt et åpenbart svært samstemt band. Kule greier altså, om jeg ikke sa det hundre ganger allerede. Håper på skive snart, men det ligger jo noen låter på myspace. Også er det konsert igjen snart for den som vil være med på den slags.

Ellers har jeg stort sett hørt på Year Long Disaster idag, som er særdeles kul bluesrock med bassisten fra Karma to Burn (som er fet instrumental stoner), guttungen til gitaristen i The Kinks på gitar og vokal, og en fet trommis. Mye impro og feit jamming innimellom råfete riff, og generelt bare jævla bra rock.

"Sophisticated electronica"

Det lytter tydeligvis en venninnes nye japanske mann på. Men han tipsa meg om Miss Kittin, som var ganske kult, ihvertfall skiva jeg lytta til, med henne og den minst like interessante The Hacker. Skaffa meg skive med henne idag som jeg bare lytta litt til på PK (skaffa samtidig endelig What It Is, og prøvde å høre på A-laget, som alle raver om. Fet nok flow på gutta, men er det helt umulig å oppdrive kule beats i det landet her? Pianosynthmøl av ypperste klasse til kjip bass, hurra), men skal sette meg skikkelig inn i den idag. Jeg trenger mer klunkete dub/elektronika/greier i livet mitt, men jeg finner nesten alltid bare kuk eller sånn liksom-fine og stillferdige greier som Boards of Canada som bare blir kjedelig i lengden. Jeg trenger mer bass og industrielle elementer.

Sånn ellers gløtter jeg fortsatt i postkassa mi etter Lazerwolfs-skiva Get Mad som en i bandet lovte å sende meg no charge, men jeg begynner å lure på om han pulte meg. Uansett spiller de ganske feit og hard rock, som ikke overraskende beveger seg inn i stoner-land.

A propos tungrock, når faen skal folk skjønne at 70-talls psych/blues-gitarer var kult, mens Ozzy-vokal er like gøy som kreft?

Myspace-mas og annet nyoppdaget

Vel, jeg får flere henvendelser i uka fra folk som vil bli vennen min på myspace. Ikke fordi mitt vennskap er så sabla ettertraktet, men fordi jeg er i en eller annen gruppe de pusher musikken sin nådeløst på. Men, her og der dukker det opp bra band som Le Cul, danske karer med litt rockabilly, litt punk, og en hel del blues. Gratis EP har de også på intarwebsen. Temmelig fete greier. I tillegg ble jeg mast på av Sugarmama for litt siden, som spiller litt åttitalls-inspirert rockpop ifølge dem selv, men jeg må si jeg føler mye mer av en søttitallsvibb selv, med litt funk kasta oppi. Gratis konsert på Garage (Oslo) 14. mai hvor man ihvertfall finner meg, har stor tro på at de er en del kulere live også.

Men, sånn jevnt over er det bare kjipe norske band og italienske svartmetallere som vil ha oppmerksomheten min.

Jo, også må jeg få påpeke hvor greit det er med små ukjente/halvkjente band på myspace, siden de som oftest linker videre til band de liker, og da finner man mye fett - for eksempel Black Cobra (skambra hardcore spilt av én trommis og én gitarist med en hel del pedaler) som linka videre til Acid King (skambra stoner/doom som det er litt skammelig at jeg ikke oppdaga før).

Droooone

Nadja, som jeg ble tipsa om av Tigers ukentlige nyhetsbrev, er sabla fet doom med grisemye vreng. De har et par skiver på spotify, men den nyeste skiva (som jeg plukker opp come lønn imorra) skal ifølge folk være den beste hittil. Nå føler jeg at jeg bare har kjøpt masse bråkemusikk i det siste, men enkelte dager, som når du har pådratt deg vårforkjølelse og huet er ute og svømmer på sykkeltur, så er det sabla digg med litt seig seig drone. Gikk i Trinacria - Travel Now Journey Infinitley i dag tidlig (Enslaved og Fe-mail (Maja Ratkjes støyhælvete) sitt hjertebarn), noe som gjorde meg relativt opplagt for arbeidsdagen. 6 låter på roughly 50 min som pulserer i vei i sånn skikkelig stammerytme. Med mye støyambience, beinharde gitarer, og Grutle som maner frem en så dyp og grusom vokal at man lurer på om harmageddon er på vei. De som har gått glipp av disse live, har definitivt gått glipp av noe.

A propos Enslaved, så var sisteskiva Vertebrae littebitt skuff. Enkelte gode låter, men det virker som veldig mye har blitt skusla bort i overdreven eksperimentering. Men, klart de skal få ta et hvileskjær, er det ett norsk band som forsøker å videreutvikle svartmetallen så er det Enslaved, med glimrende skiver som Below the Lights og Ruun. Tøys med nymotens band som tror at om man hiver på dauvokal (latskap) eller spiller hundretusen forrykende soloer (runkete power) så har man gjort noe nytt med svartmetallen. Det verste er jo at man må se utover grensene for å se folk som gjør noe nytt/rendyrker og perfeksjonerer det originale. Drudkh og Wolves in the Throne Room (Burzum-esque svartmetall fra de dype amerikanske skoger, med tekster om bærekraftig økologisk utvikling. Beinhardt, ihvertfall), for eksempel.

Listen now, I'm not saying there will be violins

But don't be surprised if they appear. Gledelig gjenhør med ei nydelig og avslappende skive av typen det definitivt burde vært laget flere av. Man tar en fyr som skriver nydelige melodier og tekster men har kjip sangstemme, og en kar med flott sangstemme men kjipe låter - Burt Bacharach og Elvis Costello - og man får en kavalkade av popete små sanger om kjærligheter med et snev av, i mangel på noe bedre begrep, caféjazz. Om noen skrev sånne ballader til meg, hadde jeg hivi meg om halsen på dem. Skiva heter Painted From Memory.

I tillegg har jeg Eels litt på hjernen etter jeg så Yes Man, som omtrent bare har soundtrack av Eels. Så det har gått litt i Beautiful Freak. De andre skivene har sin sjarm (vel - Shootenanny! er i beste fall grei, og alt etter det forsøker jeg å ignorere), men man må være litt i riktig humør. Beautiful Freak kan man derimot smelle på når som helst, og få en god blanding rock og litt sår pop, med Mr. Es deilige vonde tekster.

Håhå, akutt håp for Eels igjen da jeg fant en singel på Spotify: Fresh Blood. Skiva kommer 2. juni!

Mas å legge inn hele skivesamlinga på dataen

... men da har jeg i det minste noe å stappe inn på poden. Gravde frem Sea of Tombs sin eneste (selvtitulerte) utgivelse idag, og ga den en snurr, fortsatt enormt bra saker. 6 låter på en 5-10 minutter med litt semipsykedelia som er tungt rotet i stoner-verden, pisstung bass med feit groove og fet tromming. Gitaren er som psykedelia-gitarer flest, men den er mer rifftung uten å skli helt ut i gitarmasturbering i ett kjør. Triste greier at det bare var et jamprosjekt som kulminerte i denne ene skiva, men den er bare å plukke den opp fra teepeerecords.com for småpenger (jeg venter forøvrig på at lønna skal tikke inn så jeg kan plukke opp Black Math Horseman-skiva Wyllt - sjekk dem ut både på tee pee og myspace, jævla fet og dyster metall).

Trommisen i Sea of Tombs spiller forøvrig også i Earthless, sagnomsuste for sine tjue minutter lange psykedeliajamer. Sjekk spesielt ut skiva Sonic Prayer, bare fet groove gjennom hele greia, og trass i kontinuerlig solo så blir det dritfett. I tillegg har de ei griseflott dobbelskive med liveopptak fra Roadburn-festivalen. Historien går sånn omtrent sånn: Earthless skulle spille i nabolaget, headlinern til Roadburn kunne ikke spille mer enn én time av de tre de hadde fått til rådighet, så Earthless ble stabla på scena og spilte ræva av alle. Feeeett.

Støy og bass

Når man sitter litt småloka på en togtur med en relativt surrealistisk bok, er det bare én ting å gjøre: Finne frem drone og annen moro på poden. Åpna pent med Boris' filmmusikk til en film som ikke eksisterer, Mabuta no ura, som bare bruker noen få sekunder på å sende meg helt ut av bane. Typisk dronete Boris-stil, med feedback og små gitarplukkinger frem til det plutselig ut av det blå kommer monsterriff som truer med å spise deg og nabokjerringa. Og jeg klarer selvsagt aldri tenke på annet enn at bak disse grisefete riffene står det en liten, søt og nett japansk pike. Det er herlig å bare sveve bort i tomrommene i lyden før man blir rykket tilbake av skringende forsterkere og plutselig kulminering av ti minutter lange bølger. Feedbacker og Dronevil er forøvrig andre Boris-skiver i samme stil, selv om de er schizofrene nok til å endre seg ganske grundig fra skive til skive.

Ellers gikk det i Crystal Antlers, nyoppdaga bråkepoperockehælvete som minner litt om Flaming Lips, om de skulle insistere på å bråke like fælt som The Stooges. Har bare skaffa meg EP-en hittil, men om skiva bare er en brøkdel av dette skal jeg høre ihjel begge to.

Etter litt støyegreier faller jeg vanligvis inn i litt sånn semimelankolske bassdrevne greier (spesielt når det bare er bygdelandskap i vinduet og gale russiske skriverier i boka), som f.eks. førsteskiva til Interpol, Turn on the Bright Lights - forøvrig den eneste bra skiva de lagde - som bare er en helt herlig avslappa og småindie greie, perfekt for slitne morgener eller sene sommerkvelder. Det er liksom noe med den energien som ligger og vugger i alle låtene uten å noensinne slippe fri, en kontrollert desperasjon, som fjerner dem fra indie-Joy-Division-masturberinga som prega de senere skivene. Ei annen skive som faller litt i samme kategori, men med et lett anstrøk av Radiohead, er Kitty Wu sin herlige Privacy. Skiva er omtrent ikke kjent utover hjemlandet Danmark, og omtrent ikke der en gang. Rask rewind her hvor jeg forteller om mitt møte med dette bandet - Roskilde 2003 og jeg har blitt narret til å forsøke å se Metallica, men jeg er pisslei etter en halv time. Så går jeg bare til nærmeste scene og håper på noe bra, og jeg fant bittelille Odeon med rundt tretti mennesker i tett klynge rundt Kitty Wu, og kunne ikke skjønne at hele Roskilde ikke var her isteden. Herlig energisk og kul konsert, og skiva (den eneste de hadde ute da) fanger det opp utmerket. Litt klunkete melodier på telecastere, utrolig kult samspill mellom bass og trommer, og dritstilig vokal. Og selvsagt poppete oppbygning på låtene som gjør at gåsehuden river over huden som en epidemi når de når taket i låta. Oppfølgerskivene The Rules of Transportation og Knives and Daggers er litt så som så, men Privacy drister jeg meg til å påstå at er et must i enhver platesamling.