Gått masse i Boris (blir bare myspacen, er temmelig tricky å finne noe særlig musikk online av dem - det ligger noe på southern lord også.) idag, så da er det duket for en sånn vanlig masegreie om alle skivene til bandet. Idag har jeg lytta på Amplifier Worship og Pink. Førstnevnte er vel den andre "offisielle" utgivelsen deres, og følger opp den superdronete ettsporsskiva Absolutego med litt mer struktur - 5 lange låter med mye underlig konstruksjon som veksler mellom drone og blytunge bassgrooves som nesten kunne vært del av en elektronikakonsert (spesielt andre halvdel av Ganbou-Ki, herlig pulserende bassgange med litt feedbackgitar over) og skamfete riff ved den alltid nydelige Wata. Pink er en av de nyere Boris-skivene, og er litt mer tilgjengelig enn resten av materialet deres: Mye mer pop blanda inn mellom riffa, mer sammensveiset lydbilde, og nesten litt catchy. Dermed var den også litt tricky for meg å komme inn i, jeg var vant til å bli angrepet av rene flodbølger av lyd á la Akuma no uta og Dronevil. Pink er ikke akkurat favorittskiva mi av Boris, men fortsatt en veldig bra og straightforward skive, selv om den mangler den følelsen av at man hele tida henger seg opp i nye partier og riff ved den.
Boris er altså et band som har variert uttrykket sitt en hel del. Fra oppstarten og med Absolutego var de et relativt typisk japansk støyband, og Amplifier Worship var vel den som skilte dem ut med et noe mer unikt sound. Flood var den neste skiva, ei skive jeg enda ikke har fått skaffa meg (den var ute av trykk en stund - de to første ble gjenutgitt på Southern Lord), men den skal visst blande inn en del mer stillferdige sekvenser a la Mabuta no ura. Neste skiva ut var Heavy Rocks, ei ganske stonerinspirert skive med gode doser psykedelisk rock og litt sludgete sleivspark her og der. Fet skive, men litt ulik resten av produksjonen deres. Deretter kom skiva som frelste meg, Akuma no uta, som begynner med et nesten ti minutter langt spor stappet til randen med seig seig seig bassgang og gradvis eskalerende gitarfeedback. Musikk av typen som truer med å røske ut sjela di om dus krur opp nok. Resten er for det meste veldige garage rock/punk-inspirert, minus sporene Naki kyoku som er en helvetes lang solo som låner litt fra søttitallet, og som lett er en av de feteste soloene jeg har hørt; samt sluttsporet/tittellåta som går litt mer i sludge/stoner-land. Egentlig en ganske all-round skive som viser frem de fleste av influensene til Boris, og fortsatt favoritten min (men det har vel kanskje mest med det faktum at det var den første jeg hørte på).
Deretter kom Droneevil og Feedbacker, som slik navnene insinuerer er ganske dronete av seg, men noe mer sofistikert enn Absolutego. Masse feedbackpartier og ren ambience som tidvis blir avbrutt av styggseige riff som truer med å smelte trynet ditt (spesielt Evil Wave Form har et sabla hardt riff på slutten). Mabuta no ura fulgte litt i samme stilen, men den holdt seg mer jevn i den stillferdige feedback- og ambiencedrevne stilen uten noen særlig avbrudd med vanlige riff - i det hele tatt en veldig avslappende skive. Salomon-skivene har jeg dessverre ikke fått satt meg inn i, og Pink har jeg nevnt høyere oppe. Vein er kronprins umulig å få tak i, og så kom Smile. Smile er ei kjip skive, og jeg hater Michio Kurihara. Hater ham. Hvorfor fanden så Boris seg nødt til å blande inn ham mer og mer? Ille nok med sideprosjektet med ham, men så måtte han inn i selve bandet, men den grisekjipe gitarlyden sin som fullstendig drukner ut alt det stilige Wata gjør på øksa si. Ja, han ødela hele konserten de spilte i fjor.
Så får vi håpe de kommer med noen nye greier uten ham, evt. et nytt sideprosjekt med Merzbow.
tirsdag 30. juni 2009
Rock It to the Moon
Hørt litt på førsteskiva til Electrelane igjen i det siste, som har en sånn herlig durete rockelyd og tjukk lydvegg som bare går og går og går. Fikk tips om dem for en del år tilbake, og gikk rett på den B-sideskiva, og syntes noe var bra og noe dårlig - litt som Yo La Tengo-skiva I Am Not Afraid of You and I Will Beat Your Ass, hvor jeg synes åpnings- og sluttsporet er usannsynlig bra, men resten kjip liksomgeeky pop - men litt senere sjekka jeg ut førsteskiva som satt veldig godt. Fikk litt ånden meg over nå til å lytte på resten av skivene deres: Andreskiva var temmelig skrall, men tredjeskiva var litt mer i ånden av Rock It to the Moon, og sisteutgivelsen No Shouts, No Calls var også ganske kul, men litt mer poppa (problemet mitt med andreskiva var at de prøvde liksom å bare skivse inn sånn litt jentete tullballpop fordi de trodde det var forventet av dem eller noe istedenfor å videreutvikle det de hadde i en mer poppete retning - noe de har gjort veldig mye bedre på fjerdeskiva).
Ellers har det gått litt i Doors-skiva L.A. Woman, som er ei skive som er omtrent synonym med sommer. Fet blues, og den herlige stemmen til Jim Morrison. Skivene veksler gjerne litt på å være favorittene mine, men L.A. Woman er den jeg alltid kommer tilbake til.
Ellers har det gått litt i Doors-skiva L.A. Woman, som er ei skive som er omtrent synonym med sommer. Fet blues, og den herlige stemmen til Jim Morrison. Skivene veksler gjerne litt på å være favorittene mine, men L.A. Woman er den jeg alltid kommer tilbake til.
lørdag 27. juni 2009
Kvelden da alt klaffa
Jepp, som nevnt i forrige blogginnlegg, så var det to konserter i rask rekkefølge - igår var det Edan og Dagha som sto på plakaten på Blå. Dritdeilig vær på vei ned, og det var varmt og svett inne i lokalet da vi endelig trakk inn typ kvart på ti (personalet i døra mente Dagha skulle gå på ca. da, og så skulle Edan gå på halv elleve eller noe). I tillegg var det typ seks folk der. Så gikk fyren på og kjørte litt hardt ekkoopplegg på mikrofonen og messa ut så høyt han kunne om at det var konsert nå, så trakk jo folk inn. Incidently, da de gikk av scenen halv tolv, så nevnte han raskt at det var han som var Edan, så da innså jeg jo at det aldri var noe oppvarming, bare ett show med Dagha som gjest.
Vel, det hele var en oppvisning i hvordan man er en sabla god DJ og MC på en gang. Dagha ble dessverre satt litt i skyggen, men da han var på scenen hadde han god kontroll på hva han drev med, og imponerende synergi med Edan. Her var det DJ-ing mens man rappet, random kassegitar, parykk og kazoo-innslag, utdeling av blomster, ut og håndhilse på publikum mens man rappet, hurtigtoghastighetsrapping hvor de rappet ett ord hver om hverandre, og i det hele tatt bare en syk oppvisning i flow og jævlig fete beats (og annen lek med elektroniske dippedutter). Vanskelig å beskrive i detalj alle de sjuke greiene de gjorde, men det var litt av en konsert, og Blå-publikummet var som vanlig i godt humør, om ikke litt tilbakeholdende i begynnelsen (men Edan fikk folk til å løsne på snippen ganske raskt).
Etter konserten så prata jeg litt piss med Dagha (Blå er så åpent og trivelig og artista er faktisk ganske jordnære), og lo godt med ham av stakkars Edan som ble omtrent overfalt av en fyr som hadde bursdag og ville ha ham til å spille hos ham (sitat Dagha: "Oh man, poor guy's gonna get gangraped now!").
Hvorfor det var kvelden da alt klaffa? Jeg ville ha mat, og en svenske uttafor Blå satt med et fat fylt til randen med vårruller og ga meg et par. Senere ble sigg forespurt, og jammen dukket ikke det opp gratis innenfor ti sekunder til. Manna fra himmelen, bitches.
Vel, det hele var en oppvisning i hvordan man er en sabla god DJ og MC på en gang. Dagha ble dessverre satt litt i skyggen, men da han var på scenen hadde han god kontroll på hva han drev med, og imponerende synergi med Edan. Her var det DJ-ing mens man rappet, random kassegitar, parykk og kazoo-innslag, utdeling av blomster, ut og håndhilse på publikum mens man rappet, hurtigtoghastighetsrapping hvor de rappet ett ord hver om hverandre, og i det hele tatt bare en syk oppvisning i flow og jævlig fete beats (og annen lek med elektroniske dippedutter). Vanskelig å beskrive i detalj alle de sjuke greiene de gjorde, men det var litt av en konsert, og Blå-publikummet var som vanlig i godt humør, om ikke litt tilbakeholdende i begynnelsen (men Edan fikk folk til å løsne på snippen ganske raskt).
Etter konserten så prata jeg litt piss med Dagha (Blå er så åpent og trivelig og artista er faktisk ganske jordnære), og lo godt med ham av stakkars Edan som ble omtrent overfalt av en fyr som hadde bursdag og ville ha ham til å spille hos ham (sitat Dagha: "Oh man, poor guy's gonna get gangraped now!").
Hvorfor det var kvelden da alt klaffa? Jeg ville ha mat, og en svenske uttafor Blå satt med et fat fylt til randen med vårruller og ga meg et par. Senere ble sigg forespurt, og jammen dukket ikke det opp gratis innenfor ti sekunder til. Manna fra himmelen, bitches.
Club Tango og Honcho
Jada, to tette dager med konserter. Igår var det i all hovedsak Honcho som trakk, og gleden var stor da inngangsbilletten bare kosta en tekstmelding (a 30 spenn = innmelding i Club Tango). Åpningsbandet var Dead Easy som var passe kul 70-80-talls rock, som var helt ålreit å høre på mens jeg tok en øl. Så kom kveldens overraskelse, Charlotte & the Co-Stars, som sparka sykt mye ræv. Litt sånn derre køntrirock med random mengder punk, rockabilly og singer/songwriter. Dritfet vokal, jævlig kul gitar, ekstremt funky bass som ikke gikk av veie for å gjøre sin egen greie, og trommer som sydde det hele sammen. Makan til tight band og fett lydbilde. Skive skal bestilles med en gang penger dukker opp.
Så var det Honcho, og de spilte bare låter fra den nye skiva. Umiddelbart var det litt mer reinspikka rock ute og gikk, de har gradvis vanna ut stonerrøttene sine med mer og mer bluesrock, og det gjør at de umiddelbart har litt mer spenn og variasjon i det de spiller selv om jeg savnet: Flere seige partier, flere låter fra de to foregående skivene, og ekstranummer. Problemet med Honcho live er at de ikke orker å holde på så fryktelig lenge, man føler at de ihvertfall skulle ha holdt på en to-tre låter til (savna spesielt Loco Steam). Men faen som jeg gleder meg til ny skive - både nye Honcho-skiva og den nye til Charlotte et al skal dukke opp til høsten.
Club Tango skal forøvrig sjekkes ut nærmere, nå som jeg har meldt meg på og første konserten de arrangerte var såpass kul så må jeg nesten sjekke ut hva resten av det de mekker er, og tune in mandager 18-20 for å se om de spiller noe fett.
Så var det Honcho, og de spilte bare låter fra den nye skiva. Umiddelbart var det litt mer reinspikka rock ute og gikk, de har gradvis vanna ut stonerrøttene sine med mer og mer bluesrock, og det gjør at de umiddelbart har litt mer spenn og variasjon i det de spiller selv om jeg savnet: Flere seige partier, flere låter fra de to foregående skivene, og ekstranummer. Problemet med Honcho live er at de ikke orker å holde på så fryktelig lenge, man føler at de ihvertfall skulle ha holdt på en to-tre låter til (savna spesielt Loco Steam). Men faen som jeg gleder meg til ny skive - både nye Honcho-skiva og den nye til Charlotte et al skal dukke opp til høsten.
Club Tango skal forøvrig sjekkes ut nærmere, nå som jeg har meldt meg på og første konserten de arrangerte var såpass kul så må jeg nesten sjekke ut hva resten av det de mekker er, og tune in mandager 18-20 for å se om de spiller noe fett.
søndag 21. juni 2009
Summer day make a white man feel lazy
Deilig sol idag, og veldig søndag. Våkna opp til litt gammel pop-kick, og da gikk det i et par Beatles-favoritter - Abbey Road og Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band. Sgt. Pepper's er jo selvskreven når det er litt sommer, og Abbey Road er bare en behagelig start på dagen, med perler som Come Together og Beatles' tyngste låt - She's so Heavy (som selvsagt ligger i ivrig konkurranse med Helter Skelter og Revolution 1). Ziggy Stardust-skiva til Bowie fikk seg også en tur i spilleren, mest for favorittene Five Years, Rock 'n' Roll Suicide og Hang on to Yourself sin skyld.
Og nå slapper man av litt til den ene bra skiva til Two Gallants - What the Toll Tells. Førsteskiva synes jeg er litt varierende kvalitet, og den tredje og selvtitulerte er et sammenraska makkverk i et desperat håp på å både cashe inn på gjennombruddet med What the Toll Tells og å ikke kjøre seg fast i en retning. Hadde de bare tatt seg tida til å gjennomarbeide ei skikkelig skive kunne det ha blitt riktig så bra, men det er vanskelig å få stabla noe skikkelig på beina mellom all turneringa og plateselskapets mas om follow-up. Jeg håper de tar seg god tid med å spille inn en evt. fjerde skive - jeg ser av myspacen og hjemmesida at de hovedsakelig bruker tida på masse turnering og sideprosjekter som sikkert kan være bra for den kreative utfoldelsen - og så turnerer ræva av seg etter det, så kan vi legge den begredelige sisteskiva bak oss for godt.
Men toppe konserten på Roskilde 2006 kan de nok aldri.
Og nå slapper man av litt til den ene bra skiva til Two Gallants - What the Toll Tells. Førsteskiva synes jeg er litt varierende kvalitet, og den tredje og selvtitulerte er et sammenraska makkverk i et desperat håp på å både cashe inn på gjennombruddet med What the Toll Tells og å ikke kjøre seg fast i en retning. Hadde de bare tatt seg tida til å gjennomarbeide ei skikkelig skive kunne det ha blitt riktig så bra, men det er vanskelig å få stabla noe skikkelig på beina mellom all turneringa og plateselskapets mas om follow-up. Jeg håper de tar seg god tid med å spille inn en evt. fjerde skive - jeg ser av myspacen og hjemmesida at de hovedsakelig bruker tida på masse turnering og sideprosjekter som sikkert kan være bra for den kreative utfoldelsen - og så turnerer ræva av seg etter det, så kan vi legge den begredelige sisteskiva bak oss for godt.
Men toppe konserten på Roskilde 2006 kan de nok aldri.
lørdag 20. juni 2009
It's all the same shit but they call it clouddead
I only got two arms, and half a head. Gjenhør med den selvtitulerte førsteskiva til cLOUDDEAD idag, fortsatt like deilig på en treg helgedag. Jeg elsker produksjonen til Odd Nosdam (Why?/Yoni og Dose One er riktignok delaktige, men selve lyden er et produkt av ham), som er tung og slepende og variert nok til å gi de to MC-ene nok spillerom. Yonis flytende og seige flow glir pent mellom Dose Ones stakkato og nasale levering av rima, og med eksentrisk nok konstruksjon på det hele til å gjøre det fryktelig interessant. Jimmy Breeze-avbruddet Remember to Roll er fortsatt noe av det flotteste på skiva. Denne pluss andreskiva Ten var det som fikk meg tilbake inn i hip-hopen.
I samme gate har jeg hørt en del på Däleks sisteskive, Gutter Tactics, i det siste. Herlig superambient og industriell beat, Oktopus hadde greid seg lenge med å gi ut ei soloskive, men med Däleks hardtslående flow kastet oppi blir det råbra. De foregående skivene synes jeg har sklidd litt ut og vært litt for opptatt med å utvikle lydbildet til Dälek og Oktopus hver for seg, fremfor å la det flyte naturlig inn i hverandre på den måten de endelig har fått til på Gutter Tactics. Misforstå meg rett, de foregående skivene er fortsatt sabla kule.
Etter å ha hørt altfor mye på Fantastic Damage i det siste så plukka jeg endelig frem El-Ps I'll Sleep When You're Dead igjen. Veldig mye preg av å ha blitt kompis med Trent Reznor, ikke bare med Flyentology, men også mer industrielt oppbygde låter som The Overly Dramatic Truth. Jeg liker det faktum at skiva viser hvor mye han har utviklet seg som artist, men det blir samtidig litt for sprikende og noen ikke fullt så bra låter. Fantastic Damage er rett og slett mye mer gjennomført, men samtidig litt tryggere. Spor som Deep Space 9mm, Stepfather Factory og Delorean stikker dog veldig ut som spennende eksempeler, og transformersbeatsene hans er uansett temmelig nyskapende i seg selv. Og flowen hans er jo kul nok.
Ellers må man jo droppe artister som Aesop Rock (Labor Days er ei kongeskive som jeg bortimot strukturerer livet mitt etter), Sage Francis (de to første skivene, Personal Journals og A Healthy Distrust, er de klart beste. Resten er emoræl), Sole (også med Skyrider Band) og Themselves (tidligere nevnte Dose One i tospann med Jel, en særdeles fet produsent).
I samme gate har jeg hørt en del på Däleks sisteskive, Gutter Tactics, i det siste. Herlig superambient og industriell beat, Oktopus hadde greid seg lenge med å gi ut ei soloskive, men med Däleks hardtslående flow kastet oppi blir det råbra. De foregående skivene synes jeg har sklidd litt ut og vært litt for opptatt med å utvikle lydbildet til Dälek og Oktopus hver for seg, fremfor å la det flyte naturlig inn i hverandre på den måten de endelig har fått til på Gutter Tactics. Misforstå meg rett, de foregående skivene er fortsatt sabla kule.
Etter å ha hørt altfor mye på Fantastic Damage i det siste så plukka jeg endelig frem El-Ps I'll Sleep When You're Dead igjen. Veldig mye preg av å ha blitt kompis med Trent Reznor, ikke bare med Flyentology, men også mer industrielt oppbygde låter som The Overly Dramatic Truth. Jeg liker det faktum at skiva viser hvor mye han har utviklet seg som artist, men det blir samtidig litt for sprikende og noen ikke fullt så bra låter. Fantastic Damage er rett og slett mye mer gjennomført, men samtidig litt tryggere. Spor som Deep Space 9mm, Stepfather Factory og Delorean stikker dog veldig ut som spennende eksempeler, og transformersbeatsene hans er uansett temmelig nyskapende i seg selv. Og flowen hans er jo kul nok.
Ellers må man jo droppe artister som Aesop Rock (Labor Days er ei kongeskive som jeg bortimot strukturerer livet mitt etter), Sage Francis (de to første skivene, Personal Journals og A Healthy Distrust, er de klart beste. Resten er emoræl), Sole (også med Skyrider Band) og Themselves (tidligere nevnte Dose One i tospann med Jel, en særdeles fet produsent).
onsdag 17. juni 2009
Mer skiver i posten
Jepp, idag kom andreskiva til Miss Kittin & The Hacker og Black Math Horseman - Wyllt i posten. Førstnevnte er litt mer tilgjengelig enn førsteskiva sånn umiddelbart, med litt mindre industrielle elementer til fordel for en litt mer helhetlig produksjon, cyberpop som de kaller det selv. Og fy faen, Elvis-coveren er noe av det kuleste jeg har hørt på en stund.
Black Math Horseman er ganske mye stiligere på anlegget mitt her enn på laptophøytalerene, og den koslige ambiencen de har gående kommer mer til sin rett. Tee Pee er fandenmeg plateselskapet sitt, gleder meg til flere signinger der.
Black Math Horseman er ganske mye stiligere på anlegget mitt her enn på laptophøytalerene, og den koslige ambiencen de har gående kommer mer til sin rett. Tee Pee er fandenmeg plateselskapet sitt, gleder meg til flere signinger der.
mandag 15. juni 2009
Gigs fremover
Jepp, multipostdagen.
Jeg nevnte alt Wolves in the Throne Room på Garage 3. juli (skiva Two Hunters er et must for alle som påstår de liker svartmetall), men jeg kan også tipse om Edan på Blå 26. juni - veldig kul hip-hop med flow a la Chuck D og KRS-one, og med særdeles fete beats (som kanskje passer Def Jux-fansen bedre). I tillegg er det verdt å nevne Altaar som åpner for ovennevnte WitTR. Fred ut!
Høpp, redigert for å nevne Honcho på Elm 25. juni. Honchos to forrige skiver (Corporate Rock og Burning in Water, Drowning in Fire) er sabla fet stoner som nesten er for bra til å være norsk, men vokalisten forsikra meg sist jeg traff ham (han var dritings på Nebula-konsert) at den nye skiva skulle gå i nye og spennende retninger (ordrett: "Om du ikke greier å finne mer enn bare stoner på skiva, skal du få et klaps på ræva!"). Om du er i nærheten av å like rock må du se disse gutta i aksjon.
Mer da.
Blackstrap, et svensk tee pee-signa band, spiller 2. juli på Mono. Temmelig kul pop/rock/psykedelisk/etc. Altaar spiller på en festival ved navn ZXZW som umiddelbart så litt festlig ut, med mye eksperimentelle greier, garantert noe for frijazzentusiastene. Marnie Stern spiller på Mono 8. juli, og spiller litt sånn småsær diskopop med gitartraktering á la Van Halen og annen hårmetall. Umiddelbart ganske fengende.
Jeg nevnte alt Wolves in the Throne Room på Garage 3. juli (skiva Two Hunters er et must for alle som påstår de liker svartmetall), men jeg kan også tipse om Edan på Blå 26. juni - veldig kul hip-hop med flow a la Chuck D og KRS-one, og med særdeles fete beats (som kanskje passer Def Jux-fansen bedre). I tillegg er det verdt å nevne Altaar som åpner for ovennevnte WitTR. Fred ut!
Høpp, redigert for å nevne Honcho på Elm 25. juni. Honchos to forrige skiver (Corporate Rock og Burning in Water, Drowning in Fire) er sabla fet stoner som nesten er for bra til å være norsk, men vokalisten forsikra meg sist jeg traff ham (han var dritings på Nebula-konsert) at den nye skiva skulle gå i nye og spennende retninger (ordrett: "Om du ikke greier å finne mer enn bare stoner på skiva, skal du få et klaps på ræva!"). Om du er i nærheten av å like rock må du se disse gutta i aksjon.
Mer da.
Blackstrap, et svensk tee pee-signa band, spiller 2. juli på Mono. Temmelig kul pop/rock/psykedelisk/etc. Altaar spiller på en festival ved navn ZXZW som umiddelbart så litt festlig ut, med mye eksperimentelle greier, garantert noe for frijazzentusiastene. Marnie Stern spiller på Mono 8. juli, og spiller litt sånn småsær diskopop med gitartraktering á la Van Halen og annen hårmetall. Umiddelbart ganske fengende.
Kunsten å finne konserter på intarwebsen
Det er dritvanskelig å finne konserter i Oslo, mest fordi mailinglistene suger pikk. Feller, Dee og SS har en anstendig greie gående, men det er nå bare å forvente. Garage sier ifra dagen det skjer, og Elm og Mono gidder tydeligvis aldri å sende ut (evt. så ligner de så sykt mye på spam at de går rett i søpla). Blå er også veldig selektive på når de gidder å si ifra om konserter og slikt; og det er uansett masse småscener rundt om i Oslo som jeg aldri følger med på (f.eks. Revolver og Mir).
Vel, Mono-hjemmesida tipsa meg nettopp om onyourstage.no, som, for Oslo, ihvertfall har en semi-adekvat samling konserter, ei uke eller to fremover i tid. Man får jo selvsagt håpe at sida blir akutt bedre snart, så slipper jeg å regelmessig tråle gjennom nettsidene til konsertlokalene i nærheten i håp om å finne noe stæsj. Ja, jeg har hørt om last.fm, nei den finner bare konserter på spektrum (omtrent). Ja, jeg vet myspace har en sånn søkefunksjon, men den er så langt fra adekvat at jeg kunne dø.
Unnskyld meg mens jeg går gjennom alle de interessante bandnavna jeg fant på dagens konsertlokalegjennomsøk på myspace. Nevnte jeg forresten Wolves in the Throne Room 3. juli på Garage?
Vel, Mono-hjemmesida tipsa meg nettopp om onyourstage.no, som, for Oslo, ihvertfall har en semi-adekvat samling konserter, ei uke eller to fremover i tid. Man får jo selvsagt håpe at sida blir akutt bedre snart, så slipper jeg å regelmessig tråle gjennom nettsidene til konsertlokalene i nærheten i håp om å finne noe stæsj. Ja, jeg har hørt om last.fm, nei den finner bare konserter på spektrum (omtrent). Ja, jeg vet myspace har en sånn søkefunksjon, men den er så langt fra adekvat at jeg kunne dø.
Unnskyld meg mens jeg går gjennom alle de interessante bandnavna jeg fant på dagens konsertlokalegjennomsøk på myspace. Nevnte jeg forresten Wolves in the Throne Room 3. juli på Garage?
Where's your moustache?
My wife shaved it off while I was sleeping. She's now in a shelter for battered women.
Nick Cave åpna med det sterkeste kortet han kunne ha på en regnværsdag - Tupelo. Videre derfra var det en ok konsert med noen skikkelige høydare (bl.a. en svært kul oppdatering av Deanna), og mye rask fra The Good Son (denne ble spilt inn etter de sparka heroinen, og har jævla høy allsangfaktor) som jeg absolutt ikke kan fordra. Men, låtene jeg storkoste meg med var: Tupelo, Dig, Lazarus, Dig!!!, Red Right Hand, Mercy Seat, Papa Won't Leave You, Henry, Deanna, Stagger Lee og Midnight Man. Full setliste her, forøvrig. Må også nevne Into My Arms som de rakk å massakrere ved å slenge på altfor raske trommer og en helt håpløs basslinje. Cave på piano og Ellis på fele hadde holdt i massevis.
Gitaristen for øyeblikket er en dyktig fyr, men gjør absolutt ikke nok ut av seg til å ha noe scenenærvær. Warren Ellis trua som vanlig med å stjele showet helt fra Cave, og reiv løs på fele og mandolin som en psykopat. Det eneste som trakk ordentlig ned på lyden var altfor høy basstromme som hørte ut som tordenbrak, og litt for høy bass også.
Litt tidligere på dagen spilte Heroes & Zeroes, som nessssten klarte å forsvare den store scenen. Ble veldig likt som skiva, men straks mye mer bedagelig når man kunne ligge tilbake i gresset med en øl. Jeg liker at de spiller såpass tight sammen, at de som tre personer låter som fem, og at de har såpass interessant sammenblanding av poprock og mer støyete partier, men det blir litt likt i lengden. Jeg ser frem mot ei ny skive hvor de forhåpentligvis eksperimenterer enda mer fremfor å gå i Kaizers-fella hvor man har en kul idé og aldri kommer seg videre (førsteskiva til Kaizers var den beste, og den og Evig Pint er de eneste jeg akter å godkjenne).
Nick Cave åpna med det sterkeste kortet han kunne ha på en regnværsdag - Tupelo. Videre derfra var det en ok konsert med noen skikkelige høydare (bl.a. en svært kul oppdatering av Deanna), og mye rask fra The Good Son (denne ble spilt inn etter de sparka heroinen, og har jævla høy allsangfaktor) som jeg absolutt ikke kan fordra. Men, låtene jeg storkoste meg med var: Tupelo, Dig, Lazarus, Dig!!!, Red Right Hand, Mercy Seat, Papa Won't Leave You, Henry, Deanna, Stagger Lee og Midnight Man. Full setliste her, forøvrig. Må også nevne Into My Arms som de rakk å massakrere ved å slenge på altfor raske trommer og en helt håpløs basslinje. Cave på piano og Ellis på fele hadde holdt i massevis.
Gitaristen for øyeblikket er en dyktig fyr, men gjør absolutt ikke nok ut av seg til å ha noe scenenærvær. Warren Ellis trua som vanlig med å stjele showet helt fra Cave, og reiv løs på fele og mandolin som en psykopat. Det eneste som trakk ordentlig ned på lyden var altfor høy basstromme som hørte ut som tordenbrak, og litt for høy bass også.
Litt tidligere på dagen spilte Heroes & Zeroes, som nessssten klarte å forsvare den store scenen. Ble veldig likt som skiva, men straks mye mer bedagelig når man kunne ligge tilbake i gresset med en øl. Jeg liker at de spiller såpass tight sammen, at de som tre personer låter som fem, og at de har såpass interessant sammenblanding av poprock og mer støyete partier, men det blir litt likt i lengden. Jeg ser frem mot ei ny skive hvor de forhåpentligvis eksperimenterer enda mer fremfor å gå i Kaizers-fella hvor man har en kul idé og aldri kommer seg videre (førsteskiva til Kaizers var den beste, og den og Evig Pint er de eneste jeg akter å godkjenne).
Do you want to get high, man?
Does Pinocchio have wooden balls, man? Meth og Red var temmelig kult, litt for mye fra siste skiva, og kanskje litt slapp opptreden, men absolutt temmelig gøy. Kveldens høydepunkt inkluderte at Meth greide å gå noen skritt på publikums hender, og at det ble lovet ny film med begge á la How High. Sånn jevnt over var vel egentlig det mest minneverdige ved konserten ting som ikke var musikken - for eksempel somalieren som grafsa på meg i tro om at jeg var jente og så ganske beklemt ut da jeg snudde meg og den herlig glorete Obama-skjorta til Meth.
A-lagskarer som oppvarming var derimot fryktelig tafatt og kjedelig. Når faen skal norsk hip-hop ta seg sammen.
Utover kvelden ble det også brasiliansk bar på Youngstorget med oppvisning i alle latinolåtene alle har hørt en million ganger (tenk La Bamba og Gipsy Kings). Ellers på musikkens dag hørte jeg på litt tilfeldig. Mye kassegitargnål på Olaf Rye, spennende indie nederst i Markveien, og noe kule world-greier i Vaterlandsparken. Det var også dagen for dop - jeg ser ikke på speedfreaks med det blikket der.
A-lagskarer som oppvarming var derimot fryktelig tafatt og kjedelig. Når faen skal norsk hip-hop ta seg sammen.
Utover kvelden ble det også brasiliansk bar på Youngstorget med oppvisning i alle latinolåtene alle har hørt en million ganger (tenk La Bamba og Gipsy Kings). Ellers på musikkens dag hørte jeg på litt tilfeldig. Mye kassegitargnål på Olaf Rye, spennende indie nederst i Markveien, og noe kule world-greier i Vaterlandsparken. Det var også dagen for dop - jeg ser ikke på speedfreaks med det blikket der.
fredag 5. juni 2009
Don't fuck up (don't fuck yourself)
Det eneste problemet med samleskiva til Kyuss (jeg sier samleskive, men det er strengt talt alle B-sidene, noen live-spor, og én bra låt fra hver skive, og jeg er av den oppfatning at mye av B-sidene til Kyuss er bedre enn det som var på skive) er låta I'm Not fra den elendige Wretch. Hvis noen kunne slette den skiva fra Kyuss-katalogen hadde jeg vært ganske fornøyd.
Hørt en del på den nye Eels-skiva nå, den er en million lysår bedre enn Blinking Lights and Other Revelations, men det skal ikke så sabla mye til. Mr. E låter uansett mye mer fokusert enn han har gjort før, og han har stabla på beina et eller annet som legger seg midt mellom Souljacker og Beautiful Freak. Absolutt ingen dum greie, men det blir litt opp og ned i lydbildet, med litt brå overganger. Men jeg er fornøyd. Mr. E er tilbake, og har hivi alle de svulstige arrangementene på båten til fordel for innslag av sære keyboardeffekter og kul gitar. Også har'n grodd ut skjegget enda mer enn på Souljacker-coveret. Ma won't shave me, Jesus can't save me.
Har også lytta veldig mye på Kitty Wu sin Knives and Daggers i det siste, som er den foreløpige sisteskiva (den neste er på trappene, skal man tro nettsida), og nå begynner den endelig å vokse skikkelig på meg. Jeg synes hverken den eller The Rules of Transportation klarer å hamle opp med førsteskiva Privacy, men de har jo også utvikla seg. Jeg må si jeg gleder meg til den neste skiva, og ihvertfall til lovnaden deres om å turnere igjen, har ikke sett dem siden Roskilde 2003.
Ellers så gravde jeg frem Nattefrost - Terrorist (nekronaut pt. 1), ganz black punk som passer perfekt om sommeren. Nattefrost er også kjent som vokkisen i Carpathian Forest (personlig favoritt: Defending the Throne of Evil), og er trass i heroinkjøret er flott fyr. Herlig selvironisk, og det var deilig å se ham på Inferno '05 i tights og tanga med en banan i beltet. Han skal ha det at han er bein jævla hard og bare fokuserer på å lage veldig punk og/eller 70-tallsrock-inspirert svartmetall mens han holder fast ved en sånn veldig original og ikke trve grimhet. Eller som det står bakpå skiva: True primitive narrow-minded elite black metal!!!
Haha, også fant jeg den siste EP-en, med halvparten noen sære gamle opptak av Fenriz (som låter ganske stoner (litt sånn doomete typ Acid King) med masse fuzz) med ham selv på alle instrumenta og atpåtil en temmelig dritstygg vokal oppå (vi husker vel alle hans sensasjonelle prestasjoner fra Trygdekontoret), og den andre halvparten den sedvanlige galskapen til en pengelens Nattefrost. Jess, Engangsgrill til folket!
Hørt en del på den nye Eels-skiva nå, den er en million lysår bedre enn Blinking Lights and Other Revelations, men det skal ikke så sabla mye til. Mr. E låter uansett mye mer fokusert enn han har gjort før, og han har stabla på beina et eller annet som legger seg midt mellom Souljacker og Beautiful Freak. Absolutt ingen dum greie, men det blir litt opp og ned i lydbildet, med litt brå overganger. Men jeg er fornøyd. Mr. E er tilbake, og har hivi alle de svulstige arrangementene på båten til fordel for innslag av sære keyboardeffekter og kul gitar. Også har'n grodd ut skjegget enda mer enn på Souljacker-coveret. Ma won't shave me, Jesus can't save me.
Har også lytta veldig mye på Kitty Wu sin Knives and Daggers i det siste, som er den foreløpige sisteskiva (den neste er på trappene, skal man tro nettsida), og nå begynner den endelig å vokse skikkelig på meg. Jeg synes hverken den eller The Rules of Transportation klarer å hamle opp med førsteskiva Privacy, men de har jo også utvikla seg. Jeg må si jeg gleder meg til den neste skiva, og ihvertfall til lovnaden deres om å turnere igjen, har ikke sett dem siden Roskilde 2003.
Ellers så gravde jeg frem Nattefrost - Terrorist (nekronaut pt. 1), ganz black punk som passer perfekt om sommeren. Nattefrost er også kjent som vokkisen i Carpathian Forest (personlig favoritt: Defending the Throne of Evil), og er trass i heroinkjøret er flott fyr. Herlig selvironisk, og det var deilig å se ham på Inferno '05 i tights og tanga med en banan i beltet. Han skal ha det at han er bein jævla hard og bare fokuserer på å lage veldig punk og/eller 70-tallsrock-inspirert svartmetall mens han holder fast ved en sånn veldig original og ikke trve grimhet. Eller som det står bakpå skiva: True primitive narrow-minded elite black metal!!!
Haha, også fant jeg den siste EP-en, med halvparten noen sære gamle opptak av Fenriz (som låter ganske stoner (litt sånn doomete typ Acid King) med masse fuzz) med ham selv på alle instrumenta og atpåtil en temmelig dritstygg vokal oppå (vi husker vel alle hans sensasjonelle prestasjoner fra Trygdekontoret), og den andre halvparten den sedvanlige galskapen til en pengelens Nattefrost. Jess, Engangsgrill til folket!
mandag 1. juni 2009
Afrikanske rytmer
Jess, solskinn idag igjen, og den kule afrikanske familien nede i første etasje spilte kule greier fra hjemlandet eller hva det nå er, og oppfyller enda en typisk stereotypi - som om det ikke var nok at den sniker seg keeflukt mot meg enkelte kvelder når jeg kommer hjem og far står ute og røyker. Uansett så var det moro å kunne stå ute på plassen og spise en is og høre på den typen musikk (som jeg i og for seg ikke har noe godt sjangernavn på, men la oss gi en god faen i stereotypisering og respekt for kulturer og sånn og bare kalle det afrikansk folkemusikk), og det ga meg lyst til å høre litt mer på det idag. Av de få bandene jeg faktisk kjenner til navnet på har man f.eks. Ba Cissoko som jeg så på Roskilde i 2006, som spiller groit, som er et slags gærnt strenginstrument. Det låter uansett sabla kult, med litt sånn snakkesynging over smektende afrikanske rytmer.
Et annet band oppdaga på festival er Kenge Kenge fra Kenya, med et litt mer "typisk" oppsett, masse sang og trommer og glade negre på bass. Å høre på det på skive o.l. lar egentlig ikke musikken komme ordentlig til sin rett, live er det helt forrykende. Men som med mye annen musikk, jo høyere du spiller det, jo nærmere kommer du den fulle konsertopplevelsen.
Men, det er vanskelig å finne nye greier å høre på. Bodde med et par afrikanske karer i et sånt hybelkompleks for en stund tilbake (bosituasjonen var helt grusom, men de var sabla ålreite karer), og han ene ga meg noen tips, men jeg har seff glemt det nå. Burde nesten tatt kontakt med dem igjen bare for å finne ut hvilke skiver jeg skal få fatt på hvor. Ikke det at jeg anklager alle afrikanere for å bare høre på sånt og andre håpløst teite disclaimere.
Var forøvrig i Sofienbergparken igår og griljerte, og da var det et sånn impromptu band med bongotrommer og diverse andre rytmeinstrumenter stabla på beina. Temmelig kult, var nesten som å være i en helt annen europeisk storby. Håper sånt inntreffer oftere.
Et annet band oppdaga på festival er Kenge Kenge fra Kenya, med et litt mer "typisk" oppsett, masse sang og trommer og glade negre på bass. Å høre på det på skive o.l. lar egentlig ikke musikken komme ordentlig til sin rett, live er det helt forrykende. Men som med mye annen musikk, jo høyere du spiller det, jo nærmere kommer du den fulle konsertopplevelsen.
Men, det er vanskelig å finne nye greier å høre på. Bodde med et par afrikanske karer i et sånt hybelkompleks for en stund tilbake (bosituasjonen var helt grusom, men de var sabla ålreite karer), og han ene ga meg noen tips, men jeg har seff glemt det nå. Burde nesten tatt kontakt med dem igjen bare for å finne ut hvilke skiver jeg skal få fatt på hvor. Ikke det at jeg anklager alle afrikanere for å bare høre på sånt og andre håpløst teite disclaimere.
Var forøvrig i Sofienbergparken igår og griljerte, og da var det et sånn impromptu band med bongotrommer og diverse andre rytmeinstrumenter stabla på beina. Temmelig kult, var nesten som å være i en helt annen europeisk storby. Håper sånt inntreffer oftere.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
