Amplifier Worship

Gått masse i Boris (blir bare myspacen, er temmelig tricky å finne noe særlig musikk online av dem - det ligger noe på southern lord også.) idag, så da er det duket for en sånn vanlig masegreie om alle skivene til bandet. Idag har jeg lytta på Amplifier Worship og Pink. Førstnevnte er vel den andre "offisielle" utgivelsen deres, og følger opp den superdronete ettsporsskiva Absolutego med litt mer struktur - 5 lange låter med mye underlig konstruksjon som veksler mellom drone og blytunge bassgrooves som nesten kunne vært del av en elektronikakonsert (spesielt andre halvdel av Ganbou-Ki, herlig pulserende bassgange med litt feedbackgitar over) og skamfete riff ved den alltid nydelige Wata. Pink er en av de nyere Boris-skivene, og er litt mer tilgjengelig enn resten av materialet deres: Mye mer pop blanda inn mellom riffa, mer sammensveiset lydbilde, og nesten litt catchy. Dermed var den også litt tricky for meg å komme inn i, jeg var vant til å bli angrepet av rene flodbølger av lyd á la Akuma no uta og Dronevil. Pink er ikke akkurat favorittskiva mi av Boris, men fortsatt en veldig bra og straightforward skive, selv om den mangler den følelsen av at man hele tida henger seg opp i nye partier og riff ved den.

Boris er altså et band som har variert uttrykket sitt en hel del. Fra oppstarten og med Absolutego var de et relativt typisk japansk støyband, og Amplifier Worship var vel den som skilte dem ut med et noe mer unikt sound. Flood var den neste skiva, ei skive jeg enda ikke har fått skaffa meg (den var ute av trykk en stund - de to første ble gjenutgitt på Southern Lord), men den skal visst blande inn en del mer stillferdige sekvenser a la Mabuta no ura. Neste skiva ut var Heavy Rocks, ei ganske stonerinspirert skive med gode doser psykedelisk rock og litt sludgete sleivspark her og der. Fet skive, men litt ulik resten av produksjonen deres. Deretter kom skiva som frelste meg, Akuma no uta, som begynner med et nesten ti minutter langt spor stappet til randen med seig seig seig bassgang og gradvis eskalerende gitarfeedback. Musikk av typen som truer med å røske ut sjela di om dus krur opp nok. Resten er for det meste veldige garage rock/punk-inspirert, minus sporene Naki kyoku som er en helvetes lang solo som låner litt fra søttitallet, og som lett er en av de feteste soloene jeg har hørt; samt sluttsporet/tittellåta som går litt mer i sludge/stoner-land. Egentlig en ganske all-round skive som viser frem de fleste av influensene til Boris, og fortsatt favoritten min (men det har vel kanskje mest med det faktum at det var den første jeg hørte på).

Deretter kom Droneevil og Feedbacker, som slik navnene insinuerer er ganske dronete av seg, men noe mer sofistikert enn Absolutego. Masse feedbackpartier og ren ambience som tidvis blir avbrutt av styggseige riff som truer med å smelte trynet ditt (spesielt Evil Wave Form har et sabla hardt riff på slutten). Mabuta no ura fulgte litt i samme stilen, men den holdt seg mer jevn i den stillferdige feedback- og ambiencedrevne stilen uten noen særlig avbrudd med vanlige riff - i det hele tatt en veldig avslappende skive. Salomon-skivene har jeg dessverre ikke fått satt meg inn i, og Pink har jeg nevnt høyere oppe. Vein er kronprins umulig å få tak i, og så kom Smile. Smile er ei kjip skive, og jeg hater Michio Kurihara. Hater ham. Hvorfor fanden så Boris seg nødt til å blande inn ham mer og mer? Ille nok med sideprosjektet med ham, men så måtte han inn i selve bandet, men den grisekjipe gitarlyden sin som fullstendig drukner ut alt det stilige Wata gjør på øksa si. Ja, han ødela hele konserten de spilte i fjor.

Så får vi håpe de kommer med noen nye greier uten ham, evt. et nytt sideprosjekt med Merzbow.