It's all the same shit but they call it clouddead

I only got two arms, and half a head. Gjenhør med den selvtitulerte førsteskiva til cLOUDDEAD idag, fortsatt like deilig på en treg helgedag. Jeg elsker produksjonen til Odd Nosdam (Why?/Yoni og Dose One er riktignok delaktige, men selve lyden er et produkt av ham), som er tung og slepende og variert nok til å gi de to MC-ene nok spillerom. Yonis flytende og seige flow glir pent mellom Dose Ones stakkato og nasale levering av rima, og med eksentrisk nok konstruksjon på det hele til å gjøre det fryktelig interessant. Jimmy Breeze-avbruddet Remember to Roll er fortsatt noe av det flotteste på skiva. Denne pluss andreskiva Ten var det som fikk meg tilbake inn i hip-hopen.

I samme gate har jeg hørt en del på Däleks sisteskive, Gutter Tactics, i det siste. Herlig superambient og industriell beat, Oktopus hadde greid seg lenge med å gi ut ei soloskive, men med Däleks hardtslående flow kastet oppi blir det råbra. De foregående skivene synes jeg har sklidd litt ut og vært litt for opptatt med å utvikle lydbildet til Dälek og Oktopus hver for seg, fremfor å la det flyte naturlig inn i hverandre på den måten de endelig har fått til på Gutter Tactics. Misforstå meg rett, de foregående skivene er fortsatt sabla kule.

Etter å ha hørt altfor mye på Fantastic Damage i det siste så plukka jeg endelig frem El-Ps I'll Sleep When You're Dead igjen. Veldig mye preg av å ha blitt kompis med Trent Reznor, ikke bare med Flyentology, men også mer industrielt oppbygde låter som The Overly Dramatic Truth. Jeg liker det faktum at skiva viser hvor mye han har utviklet seg som artist, men det blir samtidig litt for sprikende og noen ikke fullt så bra låter. Fantastic Damage er rett og slett mye mer gjennomført, men samtidig litt tryggere. Spor som Deep Space 9mm, Stepfather Factory og Delorean stikker dog veldig ut som spennende eksempeler, og transformersbeatsene hans er uansett temmelig nyskapende i seg selv. Og flowen hans er jo kul nok.

Ellers må man jo droppe artister som Aesop Rock (Labor Days er ei kongeskive som jeg bortimot strukturerer livet mitt etter), Sage Francis (de to første skivene, Personal Journals og A Healthy Distrust, er de klart beste. Resten er emoræl), Sole (også med Skyrider Band) og Themselves (tidligere nevnte Dose One i tospann med Jel, en særdeles fet produsent).