Rock It to the Moon

Hørt litt på førsteskiva til Electrelane igjen i det siste, som har en sånn herlig durete rockelyd og tjukk lydvegg som bare går og går og går. Fikk tips om dem for en del år tilbake, og gikk rett på den B-sideskiva, og syntes noe var bra og noe dårlig - litt som Yo La Tengo-skiva I Am Not Afraid of You and I Will Beat Your Ass, hvor jeg synes åpnings- og sluttsporet er usannsynlig bra, men resten kjip liksomgeeky pop - men litt senere sjekka jeg ut førsteskiva som satt veldig godt. Fikk litt ånden meg over nå til å lytte på resten av skivene deres: Andreskiva var temmelig skrall, men tredjeskiva var litt mer i ånden av Rock It to the Moon, og sisteutgivelsen No Shouts, No Calls var også ganske kul, men litt mer poppa (problemet mitt med andreskiva var at de prøvde liksom å bare skivse inn sånn litt jentete tullballpop fordi de trodde det var forventet av dem eller noe istedenfor å videreutvikle det de hadde i en mer poppete retning - noe de har gjort veldig mye bedre på fjerdeskiva).

Ellers har det gått litt i Doors-skiva L.A. Woman, som er ei skive som er omtrent synonym med sommer. Fet blues, og den herlige stemmen til Jim Morrison. Skivene veksler gjerne litt på å være favorittene mine, men L.A. Woman er den jeg alltid kommer tilbake til.