Summer day make a white man feel lazy

Deilig sol idag, og veldig søndag. Våkna opp til litt gammel pop-kick, og da gikk det i et par Beatles-favoritter - Abbey Road og Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band. Sgt. Pepper's er jo selvskreven når det er litt sommer, og Abbey Road er bare en behagelig start på dagen, med perler som Come Together og Beatles' tyngste låt - She's so Heavy (som selvsagt ligger i ivrig konkurranse med Helter Skelter og Revolution 1). Ziggy Stardust-skiva til Bowie fikk seg også en tur i spilleren, mest for favorittene Five Years, Rock 'n' Roll Suicide og Hang on to Yourself sin skyld.

Og nå slapper man av litt til den ene bra skiva til Two Gallants - What the Toll Tells. Førsteskiva synes jeg er litt varierende kvalitet, og den tredje og selvtitulerte er et sammenraska makkverk i et desperat håp på å både cashe inn på gjennombruddet med What the Toll Tells og å ikke kjøre seg fast i en retning. Hadde de bare tatt seg tida til å gjennomarbeide ei skikkelig skive kunne det ha blitt riktig så bra, men det er vanskelig å få stabla noe skikkelig på beina mellom all turneringa og plateselskapets mas om follow-up. Jeg håper de tar seg god tid med å spille inn en evt. fjerde skive - jeg ser av myspacen og hjemmesida at de hovedsakelig bruker tida på masse turnering og sideprosjekter som sikkert kan være bra for den kreative utfoldelsen - og så turnerer ræva av seg etter det, så kan vi legge den begredelige sisteskiva bak oss for godt.

Men toppe konserten på Roskilde 2006 kan de nok aldri.