Jada, da var den på plass på spotify (å høre på de radioredigerte versjonene øverst er for horer, forøvrig). Umiddelbart temmelig ålreit, men det skal en hel del til å ta den beinfete introen fra den første og ikke minst tittelsporet. Litt repetisjon av gamle triks, men fortsatt den samme laidback stilen som bærer preg av at det bare er gjort litt på fritida, og heldigvis ingen tegn til overdreven produksjon.
Forøvrig pussig at alle soloprosjekta til Method Man forblir like håpløse. Det er åpenbart at han trenger noen å lene seg på og/eller gi faen ovenfor, for han prøver alt for hardt på skivene sine. Trist når du har en av de feiteste flowene i industrien. Skjønt, Wu-Tang som kollektiv lagde ikke noe bra siden 36 Chambers heller.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar