Droooone

Nadja, som jeg ble tipsa om av Tigers ukentlige nyhetsbrev, er sabla fet doom med grisemye vreng. De har et par skiver på spotify, men den nyeste skiva (som jeg plukker opp come lønn imorra) skal ifølge folk være den beste hittil. Nå føler jeg at jeg bare har kjøpt masse bråkemusikk i det siste, men enkelte dager, som når du har pådratt deg vårforkjølelse og huet er ute og svømmer på sykkeltur, så er det sabla digg med litt seig seig drone. Gikk i Trinacria - Travel Now Journey Infinitley i dag tidlig (Enslaved og Fe-mail (Maja Ratkjes støyhælvete) sitt hjertebarn), noe som gjorde meg relativt opplagt for arbeidsdagen. 6 låter på roughly 50 min som pulserer i vei i sånn skikkelig stammerytme. Med mye støyambience, beinharde gitarer, og Grutle som maner frem en så dyp og grusom vokal at man lurer på om harmageddon er på vei. De som har gått glipp av disse live, har definitivt gått glipp av noe.

A propos Enslaved, så var sisteskiva Vertebrae littebitt skuff. Enkelte gode låter, men det virker som veldig mye har blitt skusla bort i overdreven eksperimentering. Men, klart de skal få ta et hvileskjær, er det ett norsk band som forsøker å videreutvikle svartmetallen så er det Enslaved, med glimrende skiver som Below the Lights og Ruun. Tøys med nymotens band som tror at om man hiver på dauvokal (latskap) eller spiller hundretusen forrykende soloer (runkete power) så har man gjort noe nytt med svartmetallen. Det verste er jo at man må se utover grensene for å se folk som gjør noe nytt/rendyrker og perfeksjonerer det originale. Drudkh og Wolves in the Throne Room (Burzum-esque svartmetall fra de dype amerikanske skoger, med tekster om bærekraftig økologisk utvikling. Beinhardt, ihvertfall), for eksempel.