Støy og bass

Når man sitter litt småloka på en togtur med en relativt surrealistisk bok, er det bare én ting å gjøre: Finne frem drone og annen moro på poden. Åpna pent med Boris' filmmusikk til en film som ikke eksisterer, Mabuta no ura, som bare bruker noen få sekunder på å sende meg helt ut av bane. Typisk dronete Boris-stil, med feedback og små gitarplukkinger frem til det plutselig ut av det blå kommer monsterriff som truer med å spise deg og nabokjerringa. Og jeg klarer selvsagt aldri tenke på annet enn at bak disse grisefete riffene står det en liten, søt og nett japansk pike. Det er herlig å bare sveve bort i tomrommene i lyden før man blir rykket tilbake av skringende forsterkere og plutselig kulminering av ti minutter lange bølger. Feedbacker og Dronevil er forøvrig andre Boris-skiver i samme stil, selv om de er schizofrene nok til å endre seg ganske grundig fra skive til skive.

Ellers gikk det i Crystal Antlers, nyoppdaga bråkepoperockehælvete som minner litt om Flaming Lips, om de skulle insistere på å bråke like fælt som The Stooges. Har bare skaffa meg EP-en hittil, men om skiva bare er en brøkdel av dette skal jeg høre ihjel begge to.

Etter litt støyegreier faller jeg vanligvis inn i litt sånn semimelankolske bassdrevne greier (spesielt når det bare er bygdelandskap i vinduet og gale russiske skriverier i boka), som f.eks. førsteskiva til Interpol, Turn on the Bright Lights - forøvrig den eneste bra skiva de lagde - som bare er en helt herlig avslappa og småindie greie, perfekt for slitne morgener eller sene sommerkvelder. Det er liksom noe med den energien som ligger og vugger i alle låtene uten å noensinne slippe fri, en kontrollert desperasjon, som fjerner dem fra indie-Joy-Division-masturberinga som prega de senere skivene. Ei annen skive som faller litt i samme kategori, men med et lett anstrøk av Radiohead, er Kitty Wu sin herlige Privacy. Skiva er omtrent ikke kjent utover hjemlandet Danmark, og omtrent ikke der en gang. Rask rewind her hvor jeg forteller om mitt møte med dette bandet - Roskilde 2003 og jeg har blitt narret til å forsøke å se Metallica, men jeg er pisslei etter en halv time. Så går jeg bare til nærmeste scene og håper på noe bra, og jeg fant bittelille Odeon med rundt tretti mennesker i tett klynge rundt Kitty Wu, og kunne ikke skjønne at hele Roskilde ikke var her isteden. Herlig energisk og kul konsert, og skiva (den eneste de hadde ute da) fanger det opp utmerket. Litt klunkete melodier på telecastere, utrolig kult samspill mellom bass og trommer, og dritstilig vokal. Og selvsagt poppete oppbygning på låtene som gjør at gåsehuden river over huden som en epidemi når de når taket i låta. Oppfølgerskivene The Rules of Transportation og Knives and Daggers er litt så som så, men Privacy drister jeg meg til å påstå at er et must i enhver platesamling.