Megaupdate! del 2

Istedenfor én vegg av tekst, kommer to. Jeg har også i det siste gravd frem Bloody Hollies igjen, spesifikt skiva If Footmen Tire You..., som er herlig garage rock slik det skal gjøres - skringende vokal, nesten punkete gitarer, og kjapp rytme som låner litt fra rockabilly (saksa fra myspacen deres, forøvrig: "it would be much more appropriate to put The Bloody Hollies into the category of Bluesy Punk, if such a genre even exists. If not before, then it does now and this band is situated in the eye of this enjoyable hurricane. If one word had to be used to define their sound it would be 'debauchery.'"). Lett et album som passer til enhver tid. Så de live for en stund tilbake (må vel ha vært i '07 eller noe, like før sisteskiva kom ut, som jeg enda ikke har fått hørt på), og det var temmelig forrykende greier, de spilte øra av alle på Elm, og da folk skulle ha ekstranummer på ekstranummer (noe jeg digger med små giglokaler i Oslo - folk er jævla gira på å høre mer hele tiden) avslutta de med en sånn supergærn kvarterlang låt som gjorde skam på alle sånne typiske "lang rockelåt som bygger seg opp til hælvete og tilbake igjen" noensinne laget. Kjipern at det er umulig å jage opp noe informasjon om hva de driver med nå.

Også gått litt i Dälek - Gutter Tactics igjen, en herlig stemningsfull skive jeg bare ikke blir lei. Har til gode å høre noe i samme gate som dette, det nærmeste blir vel Alec Empire og El-Ps samarbeid Shards of Pol-Pottery. Du får det for fem pund på hjemmesida til Digital Hardcore Recordings, og kan lese mer om det på wikien.

Annen hip hop jeg har hørt på, men i en helt annen ende av ballparken, er Ghostface Killah, Ironman-skiva, som er fet klassisk hip hop fra Wu-Tang-kollektivet. Jeg rangerer vel Ghostface som det tredje beste medlemmet i Wu-Tang Clan, etter RZA og Method Man; ikke dermed sagt at Ghostface er noe særlig dårligere, han greide f.eks. det aldri Meth fikk rota seg til - å snekre én sabla bra skive alene, dvs. den ovennevnte Ironman. Näru, han har flowen i orden, men jeg tør ikke helt lytte til resten av skivene, ettersom jeg synes Wu-Tang bare gradvis tapte seg utover nittitallet. Hederlig unntak er selvsagt Blackout!, selv om det ikke helt telles.

Helt til slutt bestemte jeg meg for å høre enda nærmere på James Brown, ettersom jeg bare har hørt på Motherlode (som er grisefet funk) og de popete hitsa. Jeg syntes det holdt med førstnevnte en stund, men så gravde jeg opp bl.a. Sex Machine Today, Hell og Black Caesar på Spotify og det er superfunky greier fra ende til annen. På tide å anskaffe seg flere skiver derigården, mao.