Hurra, blogg

Dette skulle jeg egentlig ikke begynne med, men jeg trenger et sted å lire av meg mine betraktninger rundt musikk. Det får holde for introduksjon.

Idag har jeg fulgt opp svartmetallkicket fra igår, som ble innledet av en kort samtale med en arbeidskollega blant mye ølrall, som gikk på at hun hadde grungete avklipte olabukser til shorts, noe hun mente var mer metalltrommis. "Jaha, metalltrommis, det er jo kult" kommenterte en kollega, og jeg slo til med at man trenger jo strengt talt bare en basstromme og en svær tom som man dæljer løs på om hverandre for harde livet for å få det ekte soundet. Jfr. den grusomme tromminga på De Mysteriis (digresjon: denne meningen førte til at jeg ble spytta på og trua med juling på toleransens høyborg, Unholy). Uansett, da har jeg lyttet til:

- Ljå - Til avsky for livet, som er råflott sørnorsk svartmetall av ypperste kaliber, spilt av en passe selvironisk gjeng. De maser om at de holder på med skive nr. tre, noe som er på tide, så de kan få turnert litt også.
- Darkthrone - Hate Them, en klassiker jeg aldri blir lei av, og i mine øyne deres flotteste utgivelse (tett etterfulgt av Panzerfaust). Enkel punkete svartmetall med akkurat riktig mengde seige partier, ultragrim vokal og beinfet tromming. En bauta, og en (fortsatt) temmelig hard utfordring til det voksende svartmetallmiljøet i Norge.
- Drudkh - Autumn Aurora, ukrainsk najonalistisk svart. Jeg er litt bekymra for at teksten, som jeg ikke forstår, er litt ... fascistisk av seg? men gir litt faen siden musikken er så himla bra. En del Burzum-inspirasjon ute og går hos dem, tenker jeg, med tung påvirkning av folkemusikk. Skivene deres er litt same-y, men åpningssporet på denne (Summoning the Rain) stikker seg brutalt ut. Bandet er forøvrig kjent for å nekte å gi ut noe informasjon whatsoever om seg selv, til det plutselig er ei skive ute og går. Som er klin umulig å få tak i. Forrige jeg fikk fingra mine på, Estrangement, var forøvrig kuk.

Ellers slo jeg ihjel litt tid på PK idag, og plukka med meg Ojos de brujo sin siste, Aocaná, som forløpig er ganske fin og sommerlig. Like deler flamenco, rumba, bass og hip-hop - nesten antydninger til dub til tider. Deilig fusion, og selv om låtene blir litt løsrevet fra hverandre fungerer det veldig bra i mine ører. Plukka også med meg Throne of Katarsis - Helvete - Det iskalde mørket, som ifølge det lille jeg hørte på myspace var temmelig kul svart av den gamle skole, men ikke fått hørt nok på enda. Til sist ble jeg trigga på Black Lips av en anmeldelse i Spirit, hørte på 200 Million Thousand og Let it Bloom, og tok til slutt sistnevnte. Ganske sær greie i møtepunktet mellom punk, garage og rockabilly, men definitivt ei skive jeg må høre nærmere på.

Og, etter svartmetallbølgen hadde lagt seg fikk jeg dratt frem Sonic Flower (s/t), et herlig japansk psykedelisk rockband jeg oppdaga for litt siden, og det nærmest obligatoriske Ting Tings - We Started Nothing, som jeg ble hodestups forelska i etter jeg tok meg tida til å lytte til hvor avsindig fengende That's Not My Name egentlig er. Endelig litt elektronikaleflende indiepop som vet hvordan man skal lage et bra og grisefengende lydbilde.