Method Man og Redman kjem til Noreg!

Følgelig har man hørt seg ihjel på den udiskutabelt kuleste hip-hop-skiva i eksistens, Blackout! Begge er uhorvelig dyktige MC-er, og de nitten låtene tettpakket med fete beats og vers leveres gjennomført og avslappa, med enorme doser selvironi. Blackout II er jo på trappene også, så man kan ikke gjøre annet enn å glede seg. Og skrape sammen 500 spenn til billettene.

Ellers har jeg hørt litt på Ghosts I-IV idag, deilig skive som i stor grad bidro til å redde mitt syn på NIN. Jeg ble vel frelst rundt da Fragile-remixene kom ut, og With Teeth var i stor grad en herlig blanding av popteften man hele tida luktet i bakgrunnen av Reznors verk, blandet med den umiskjennelige gritty industrielle greia. Nærmest litt sånn industriell disko, selv om det kanskje er å dra den litt langt - det var uansett fryktelig catchy og et modig steg, noe som gjorde Year Zero til slik en skuffelse. Platte basstunge låter som red indiebølgen for det den var verdt, noen må vel ha hviska Reznor i øret at det var spenn å tjene.

Men så kom Ghosts, og tett etterpå både singelen Discipline (som nesten er en Only-remix i mine ører) og skiva The Slip, og redda alt inn. Ghosts fortoner seg som en slags instrumentell Fragile II, med uhorvelig mye eksperimentering og lekre lydlandskap. Musikk man kan drømme seg bort i, og våkne opp til nye spennende elementer hver gang. The Slip er den eneste verdige oppfølgeren til With Teeth, følger i stor grad samme oppskriften, men med en del lærdommer fra Ghosts-prosjektet. Så ja, Year Zero er tilgitt og glemt, jeg later som jeg ikke ser den i platebutikkene. Fingrene kryssa for at han remixer dritten ut av både The Slip og Ghosts I-IV.